Gjøingen deres, tynne tråder av flakkende drømmer, lyder som en kvinnes stemme, hes og lidende.
De etterlot seg en sorg og en avgrunn som ikke kan strykes ut med en hånd eller med ord.
Han spaserer tankespredt, nesten fjernt fra seg selv. Distraksjonen hindrer ikke hans melankolske blikk i å være på vakt. Ord, landskap, stillhet ville Frost sagt. Er det kanskje kulden som skaper poeten?
De har lagt blomster på kisten. Jeg synes de ser latterlige ut. Småkaker, markjordbær, en blomstereng over min mors hodeskalle.
Alle i vår familie spiser sovepiller. Alle fire. Slik andre spiser frukt. Vanligvis gir man frukt til barna i familien, hos oss gir man dem sovepiller. Min mor kunne ikke begripe at noen ikke får sove. At barna hennes ikke fikk sove. Og dermed vennet hun dem tidlig til å ta sovepiller. Følgelig hersket det om morgenen en veldig stillhet i huset. Med årene er det blitt enda stillere. Stillheten har tatt stor plass.
Hun, min søster XX, forlater rommet. Og jeg blir alene igjen med bøkene, med bordet, og jeg ser meg selv, broren med stemmen som nesten ikke har sagt noe, med en veldig trang til å henge meg et eller annet sted. Som en hjelp tenker jeg igjen på ensomheten, på ensomheten som min tilværelse er omgitt av. Og denne tanken, som alltid har vært så luguber, så skremmende, blir, etter alt snakket om viktigheten av å lykkes i livet, nesten behagelig. Viktigheten veier mer enn ensomheten. Allikevel vet jeg at ensomheten er tyngre.
Og hun utbrer seg og fabulerer om dette øde stedet, for å kunne referere til brorens tristesse, og gjøre det til et poetisk sted. For ødemark og tristesse passer fint sammen.
En gang, da jeg var åtte år gammel, spurte bestemor meg hva jeg ville bli når jeg ble stor. Og jeg svarte at jeg ville dø. Når jeg blir stor, vil jeg dø. Jeg vil dø tidlig. Jeg tror at søsteren min satte stor pris på det svaret.
Han var redd for å ta feil, for å gråte over døden til sitt eige indre liv meir enn over hennar død.
Dyret hadde utståande auge og kvitt skum rundt dei digre, krumma tennene. Det var frykteleg å sjå på. Dei bestemte seg for opne døra og gøyme seg bak for så å klatre opp og søke tilflukt på taket. Det var kanskje ein god taktikk, men det får dei aldri vite, for i mellomtida hadde villsvinet låst seg inne ved å kome borti knappen til sentrallåsen.
Det finst ingenting i dei som kunne sjåast på som materie. Dei er som spøkelse, du kan stikke armen gjennom kroppen på dei og du kjenner ikkje anna enn støyande tomheit.
Eg har fotografert hendene dine fordi dei er det einaste som ikkje er øydelagt hos deg.
Eg fortel henne at hjartet mitt er som ei stor, tom veske, ei verkeleg diger veske, den kunne romme ein heil marknadsplass og likevel så er det ingenting der.
Eg liker godt å studere folk. Særlig kvinner. Sjølv den styggaste er det noko med. I det minste lysta til å vere vakker.
Det er ikke så farleg. Vi er ikkje på kino. Ein dag kjem eg til å kverke nokon. Ein mann eller ei kvinne som svarer i telefonen under forestillinga. Og når du les denne smånotisen, så skal du vite at det er meg.
I forræderiets tid er landskapene skjønne.
Marie vil et eller annet med kunstneren. Hva hun vil, vet hun ikke. Kanskje sole seg i glansen av berømmelsen hans. Kanskje bli enda vakrere ved siden av en stygg person. Kanskje trenge inn - destruktivt - i noe tilsynelatende uberørt.
"Øynene dine, lille søster, sprenger hjertet mitt".
Hun så sårbar ut og vakker, hun hadde bittesmå føtter, og hun fortonte seg så uvirkelig i denne foajeen, på disse marmorplatene, under lyset fra den store kronen.
Vinteren minner meg av og til om noe. Om en stemning jeg en gang var i, et begjær jeg følte? Jeg vet ikke ordentlig.