En ekstremt ordrik bok, rett og slett alt for lang. De 490 sidene kunne utmerket godt vært kuttet med 150 sider, uten at vi som lesere gikk glipp av annet enn ekstremt detaljerte og kjedelige detaljer rundt fusjoner, oppkjøp, finansspråk og liknende. Og en etter hvert veldig slitsom utlegging av klokkemerker og deres betydning!
Men akkurat som den forrige Langelandboka jeg leste (Francis Meyers lidenskap), har forfatteren et enormt behov for å brife med sin kunnskap. Personene er i overkant karikerte, og historiens utfall gjettet jeg etter 100 sider (akkurat som jeg gjorde i Francis Meyers lidenskap). Jeg har enda en Langelandbok liggende på nattbordet, men den får jeg la ligge litt. Trenger en pause nå.
Dette er en krimroman uten mord. Den er skrevet på samme måte og har samme persongalleri. Det er også slengt inn en masse virkelige personer, noe som øker realismen i fortellingen. Et eksempel på dette er feks: "Det er jo helt Donald Trump på vei til Ivanas skilsmisseadvokat!"
Boken er også full av kvasi(?) økonimiske monologer ala denne: "Se for eksempel på gjeldsbeta-estimeringer. La oss for enkelhets skyld benytte en yield-spread tilnærming, og deretter estimere selskapets gjeldsbeta <> men la oss i stedet se på diskoneringsrenten for egenkapitalen. For å eskimerer en selskaps aksjebeta kan vi, men utgangspunkt i egenkapitalistmetoden benytte av oss en enkel regreasjonsanalyse, der aksjens historiske avkasting er en funksjon av historiske aksjebeta mulitipisert med realisert avkasting på totalindeksen i perioden, pluss et kontantledd". Det er sikkert ment å være en morsom parafrering på økonomilingo, men jeg synes bare det er kjempekjedelig å lese det ...
Jeg har også forstått det slik at det er mange virkelig menneske som parodierers i boken, men jeg leser ikke en gang Dagens næringliv så jeg ville jo ikke ha kjent igjen noen.
Jeg drikker en del vin, men synes heller ikke parafreringen over vinkjenner var så morsom, heller: "Nei, det er helt forferdelig, men jeg er faktisk ikke i stand til å avgjøre det. Touchen av sjøgress og hyllebær i Fallettoen er vanvittig bra, men det er også det ramsalte preget av våt labrador i Sandronen også".
Når jakten på penger, makt og status blir ekstrem, blir det etterhvert komisk. Det synes jeg forfatteren fikk frem i romanen. Et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest den
Genial !
(for) detaljrik, velskrevet språklig, drivende, interessant
6ordsanmeldelser av bøker, intet mer intet mindre...
Christian van der Hall, også kalt Wonderboy, er 34 år og allerede på vei mot toppen i finansverdenen. Året er 2000, dvs. da dot.com-selskapene nådde sitt høydepunkt i næringslivet, og unge jyplinger strødde om seg med imponerende titler. Christian har et nydelig hjem på Nordberg i Oslo, en vakker kone og to barn. Problemet er at han nesten aldri har tid til å være sammen med dem. Virkelig ille blir det når planene om et oppkjøpsraid i forlagsbransjen begynner å ta form. Kan dette gå bra?
Henrik Langeland gir oss her et fornøyelig innblikk i en verden de færreste av oss kjenner, men bare kan ane fra media. Dobbeltmoralen florerer og wannabe´s legger store krefter ned i å bygge opp image på falske premisser. Miljøet er dessuten kynisk og ingen midler forbudt i kampen om suksess. Hva svarer f.eks Christian, som knapt har lest en skjønnlitteratær bok i hele sitt liv, når Dagens Næringsliv ringer for å høre hvilken bok han har liggende på nattbordet? Innimellom all kynismen er det mye humor i boka, og ikke få ganger ble jeg sittende om humre.