Viser 1 til 5 av 5 omtaler
Har prøvd å skrive denne anmeldelsen opptil flere ganger, men det bare låser seg. Fordi dette er en veldig sterk og dyster bok. Enkelte bøker er nesten umulig å beskrive på en ærbar måte.
Tett på forfatteren
Slik er det med The Bell Jar av Sylvia Plath som ble utgitt i 1963 under navnet Victoria Lucas. Boka er ingen biografi, men ganske nære. The Bell Jar er som kjent om depresjon og om tanker om at livet virker meningsløst. Hovedpersonen Esther Greenwood, strever med å finne mening med tilværelsen, og betrakter verden gjennom en slags glassvegg, og føler seg fanget i seg selv. Det er som sagt ingen biografi, men det kan oppfattes som det, da man finner flere likhetstrekk mellom hovedpersonen Esther, og Sylvia Plath.
The Bell Jar er om en helt annen tid enn vår tid. Vi er tilbake i tidlig i 1950 årene, da fleste kvinner ikke var yrkeskvinner, men husmødre, og mennene var "sjefen" i huset. Kvinner skulle vaske, og mennene jobbe, lese aviser og få middagen servert til bestemt tid. Men på den tiden fantes det også kvinner som tok utdanning og som ville ha et annet liv, blant annet Esther Greenwood. Hun befinner seg i New York sammen med andre "herskapelige" jevnaldrende jenter. Hun er fra Massachusetts, og er i New York sammen med noen andre jenter for å jobbe for et jkvinnemagasin i en liten periode. Sjefen hennes er veldig krevende og dominerede, og miljøet minner nesten om filmenThe Devil Wears Prada med Meryl Streep og Anne Hathaway. Denne muligheten, stedet, byen, burde være en opplevelse for livet, men istedet føler Esther seg noe malplassert. Hun klarer på en måte å ikke nyte det. Det er det jeg fanger opp. Tilbake i Boston får hun vite at hun ikke er kommet inn på skrivekurset hun søkte på, og blir boende hjemme hos sin mor utenfor Boston resten av den sommeren. Den samme følelsen som hun hadde i New York, kommer smygende tilbake, da hun føler at alt er håpløst Hun slutter gradvis å gjøre noe som helst. Det ender med at hun går til deres familielege, og derfra blir tilværelsen stadig mørkere og utfordrende. Hun har bare hatt mislykkede forhold og har ingen sikre fremtidsplaner, hverken når det gjelder karriere eller kjærlighet. Vil hun få den rette hjelpen, og komme seg ut av den onde sirkelen?
Stort tema å forholde seg til
Ikke meningen at det skulle bli et så langt handlingsreferat, men dette er en liten bok, med stort tema og mye som skjer. Det er vanskelig å "sortere" ut kun det viktigste, og samtidig ikke avsløre noe. Som sagt er dette er en svært dyster bok, og kanskje ikke en bok for hvem som helst, da den kan være litt heavy. Jeg liker ikke feelgood bøker, så personlig har jeg ikke noe i mot mørke og dystre bøker. Av og til har man godt av det for å få litt perspektiv på ting, og jeg liker å tenke på bøkene jeg har lest lenge etter at jeg er ferdig med dem, og dette er en slik type bok. En man tygger på lenge etterpå.
Dette er en såkalt nøkkelroman. En nøkkelroman er noen virkelige personer som blir brukt i en roman, bare at det brukes andre navn. Og det er mange likheter mellom Ester og Sylvia, noe som jeg ikke skal gå så veldig nære innpå. Grunnen er at jeg kjente ikke til Sylvia Plath noe særlig før jeg leste The Bell Jar. Har lest litt om henne etter å ha lest boka, for jeg ble litt nysgjerrig, men føler ikke at jeg kjenner godt nok til livet hennes til å sammenligne henne og Esther noe særlig. Jeg har bare fanget opp noen likhetstrekk her og der, blant annet at Sylvia Plath selv jobbet for et magasin i New York, og at hun også slet med depresjon. Så har ikke tenkt å utdype flere likhetstrekk mellom Esther og Sylva, da jeg er ingen Sylvia Plath ekspert.
Mørk og dyster, men ikke sjokkerende
Dette er heller ikke en stor bok. Den er så vidt over tohundre sider, så det er begrenset hva man kan skrive om den uten å avsløre for mye, og det er heller en bok man bør lese istedet for å lese om. Det er en av de mørkeste og dystreste bøkene jeg har lest på lenge, så som sagt er den ikke for alle av den grunn. Selv har jeg lest mange dystre bøker før, så har på en måte blitt vant til det, men likevel var det en hard bok å komme seg gjennom. Det blir som å kjenne på håpløsheten til Esther, selv om man ikke er deprimert selv.
Det er selvfølgelig mye mer jeg kunne ha sagt omThe Bell Jar, men les den heller. Man får større utbytte av den da. Som sagt er den hard og vanskelig å komme seg gjennom, men vel verdt det. Boka er et bevis på hvor skjøre mennesker kan være, og hvor vanskelig det kan være å tre inn i voksenverdenen. Om det å ikke passe inn og hvorfor føle at man er så forskjellig fra andre. Det stiller spørsmålet: Hva er egentlig et vellykket menneske?
Boka ble filmatisert i 1979, som jeg også gjerne vil få med meg.
Fra min blogg: I Bokhylla
Boka er fantastisk. Korleis Sylvia Plath klare å formidle korleis det er å leve med ein psyke som prege livet , prege kvardagen i ulikgrad i ulike periodar. Boka er absolutt blant mine favorittar. Eg må innrømme eg har ein forkjærlighet for suicidale forfattere...Det er dei mest intense følelsane og kampane som lede til den sterkaste kunsten.
Likte denne boka godt! Veldig godt skrevet om depresjon og selvmordstanker, Sylvia Plath gir meg følelsen av å være inne i hovedpersonens hode, og selv tenke som hun gjør.
Kjøpte boka på norsk ved en feiltakelse, og den er dessverre ganske dårlig oversatt, så jeg vil anbefale alle å lese den på originalspråket.
Jeg hadde lenge gledet meg til å lese The Bell Jar, men ble skuffet da jeg endelig gjorde det. Den er full av dårlige overganger og løse tråder. Særlig mot slutten lurte jeg flere ganger på om jeg hadde oversett setninger, fordi ting ikke hang helt på greip. Da jeg gikk tilbake for å lese nøyere gjennom teksten, fant jeg fortsatt ikke svar på mine spørsmål. Det er mye med selve skrivemåten og språket hun bruker som jeg liker, og det har vært interessant å utforske Sylvia Plath via denne boken, men utover det gir den meg ikke mye. Den får en treer på terningen av meg.
Sist sett
