Noen mener dette er en ungdomsbok, men jeg forstår ikke helt det. Til det er handlingen for komplisert. Det handler om etterdønningene etter den kalde krigen, og et vanskelig forhold mellom far og datter, og det er litt vanskelig å henge med. Ikke helt vellykket.

Gufs fra den kalde krigen, norsk etterretning og Lund-komisjonen

Ett av sommerens leseprosjekter har vært å lese flere bøker av Roy Jacobsen. Det har vært naturlig å ta utgangspunkt i lydbokutgavene av noen av hans eldste romaner, skjønt denne gangen lurer jeg på om jeg burde ha forholdt meg til papirutgaven. Hvorfor skal jeg komme tilbake til ...

Roy Jacobsen utga romanen "Ismael" i 1998, tre år etter at han var ferdig med en biografi (1985) om Trygve Bratteli (f. 1910 d. 1984), en sentral norsk Ap-politiker og også statsminister gjennom to Stortingsperioder (1971-1976). Det var nok ikke tilfeldig at denne boka kom akkurat da, fordi forfatteren kom borti mye overskuddsstoff om norsk etterretning og ikke minst Lund-komisjonens arbeid mens han jobbet med biografien.

Romanen "Ismael" handler om norsk etterretning under den kalde krigen. Hovedpersonen Tor har trukket seg tilbake på et lite småbruk, der han lever sammen med kjæresten Susi, som tidligere var prostituert. Det er et ganske brutalt og rått forhold mellom de to, som mer ser ut til å ha funnet en nødhavn hos hverandre enn noe som som kan ligne sann og ekte kjærlighet. Tor har en fortid innenfor etterretningstjenesten, og vi skjønner at han har hatt en høy stilling, inntil man ikke lenger hadde bruk for ham. Legenden Ismael både er og ikke er til stede i handlingen, og spørsmålet man kan stille seg er om Tor og Ismael egentlig er den samme personen.

Litt dramatikk blir det underveis, men det helt store blir det likevel ikke. Derfor blir det kanskje litt søkt å tenke på denne boka som en kriminalroman, tenker jeg. Underveis finner Tor tilbake til en datter som ikke ante at han var faren, og vi introduseres for en del personer i ulike roller i etterretningstjenesten. Sånn sett kan man si at det oppstår noen flere lag i historien, men uten at det virkelig tar av.

For meg ble dette en leseopplevelse helt på det jevne. Det er helt klart ikke denne romanen som vil bli stående blant Roy Jacobsens beste. Samtidig har Roy Jacobsen skrevet en roman om den kalde krigen som er litt annerledes enn det meste annet som er skrevet om temaet.

Vanligvis synes jeg Per Frisch er en flott oppleser, men her glitret han ikke. Derfor angrer jeg på at jeg ikke leste boka selv. Jeg utelukker heller ikke at dette kunne ha gitt meg en litt annen opplevelse av boka.

Jeg lar meg nok en gang begeistre over måten Roy Jacobsen skriver på. Romanen er vel en spenningroman, men krimelskere vil nok kanskje rynke på nesa for her er ikke den store dramatikken.
Hovedpersonen er en middelaldrene mann som har vært ute en "vinternatt før" og som har trukket seg tilbake til et lite småbruk.
Han blir nok en gang viklet inn i eldre saker, politiske intriger og koblinger til den kalde krigen og ikke minst etterretningstjenesten.
Dette er ikke den beste boka til forfatteren men likevel falt den i smak hos meg