Bokelskere.no

Sterk oppvekstroman fra de harde trettiåra.

Selv om romanene til John Fante har fått preg av kultklassikere, synes jeg Vent til våren, Bandini er vel verdt å lese. Forfatteren bruker sterke språklige virkemidler for å dramatisere de harde vintermånedene som ungdommen Arturo og hans italiensk-amerikanske innvandrerfamilie utsettes for et sted i Colorado. Arturo selv er full av motsetninger. Likevel virker historien troverdig, og tittelen gir oss et lite håp om at det nok skal gå bedre. (Tre bind følger!).

Arneberg forlag har tatt med seg Sigurds Hoels instruktive forord fra Gyldendals 1940-utgave. Forlaget har også brukt Johan Borgens gode oversettelse fra den gang. Her og der virker teksten likevel noe modernisert. En artig feil går igjen et par ganger. Borgen har nok ikke vært helt fortrolig med katolske bønner: «Hail Mary full of grace» som vanligvis oversettes med «Maria full av nåde» er i denne boka blitt til «Maria full av ynde»! Det er ikke helt det samme.

Ein liten skatt av ei bok. John Fante var son av fattige italienske immigrantar, og brukar nok sin eigen bakgrunn som modell for denne forteljinga. Arturo Bandini er tolv år, har 2 yngre brødre og ei superreligiøs og til tider apatisk mor. Faren Svevo er murar, men det er midt på vinteren og dårleg med murararbeid, og dermed trange kår i heimen. Svevo får likevel oppdrag hjå ei rik dame i byen for å sjå på ein peis, men det viser seg at dama er meir opptatt av peisen til Svevo.

Arturo har, i tillegg til vanskane i heimen, også stort sett vanskar ellers også. Han prøver å fange interessa til Rosa, ei av jente på skulen, men det gjeng ikkje så bra. Han spekulerer også mykje over religiøse spørsmål, om synd og syndsforlatelse og slikt. Det einaste som held han oppe er draumen om å bli baseball-spelar.

Det er eit enkelt, men likevel fantastisk språk i boka. Elendet og fattigdomen blir skildra på ein usentimental men likevel nesten poetisk måte. Personskildringane er også strålande. Utan store fakter viser Fante fram kor kort veg det er mellom gode forsett og dårlege val. Der er også ein viss humor i boka, dette viser seg til dømes når Fante, slik eg opplever det, kritiserer katolisismen.

Men var Fante likevel religiøs? Dio cane sver Svevo i starten av boka, «Gud er ein hund». Det er nok meint som gudsspott frå Svevo sin side. Likevel er det ein hund som bidrar til at ting betrar seg litt mot slutten av boka. Let Fante Gud tre inn i forteljinga i form av ein hund, eller er det ein ny spott frå Fante sjølv? Uansett opplevde eg det som eit genial element i avslutninga av historia.

Dette er ei av fire bøker om Arturo Bandini, bøkene er kjende som «Bandini-kvartetten». Eg kjem garantert til å lese dei andre tre også.