Bokelskere.no

Nok en klassiker som har fått fornyet glans med tanke på at forfatteren kom med fortsettelsen av denne boka i år.
Siden boka kom midt i de verste raseopptøyene i USA på 60-tallet kom nok denne oppveksthistorien fra et depresjonspreget Alabama på 30- tallet som en sprengladning. Boka setter søkelyset på fordommer, de fargedes rettigheter (eller mangel på sådanne) og bekriver oppveksten til guttejenta Scout på en god og detaljrik måte.
Gjennom hennes øyne tar leseren del i voldtekstanklagen som blir rettet mot en farget mann, og hvordan faren, Atticus forsvarer mannens uskyld. Atticus gir kloke svar på de mange spørsmålene et barn midt i barndommen og en til tider uforståelig voksenverden ønsker svar på. En varm, ettertenksom og viktig bok som fortjente sin Pulitzerpris, men etter min mening ikke noe mesterverk, derfor en fjellstø firer på terningen denne gangen.

Romanen er velskrevet inntil det briljante. Karakteroppbyggingen er gjort på en sånn måte at en fort danner seg fargerike bilder av søsknene Scout og Jem, deres far Atticus og familiens husholderske som også tar seg av barna. De har en helt unik tone seg imellom, og Atticus har en veldig god innflytelse på barna.
Er du på jakt etter tempo og spenning, er dette ikke boken for deg, for her tas vi med inn i hverdagen til familien, på en rolig og lavmælt måte. Her er allikevel god fremdrift, og en viss dramatikk finner sted nær sagt på hver side.

Drep ikke en sangfugl er ei fantastisk skildring av oppvekst i ein rasesegregert småby. Byen står foran eit rettsdrama: Ei kvit kvinne har vorte valdteken av ein svart mann, og Småen sin far skal vera forsvarar. Småen sitt univers er ikkje så stort, men det er mykje å sette spørsmålsteikn ved. I løpet av romanen finn ho ut kva slags folk som er den rette typen.

Fantastisk bok – den er lettlesen i form og stil, men eg vart litt "bokfyllesjuk" av den – det er ein månad sidan eg las ho, og ho sit framleis godt i.

Passer godt for de som likte Barnepiken. Boka er skrevet i 1960, men som det står på vaskeseddelen: "Romanen er blitt en tidløs klassiker".

Jeg likte ikke denne boka i det hele tatt. Den hadde ingen særlig handling, og hele historien kunne blitt fortalt på max tjue kapitler i stedet for trettien. Jeg holdt på å kjede meg i hjel, rett og slett. 85% av boka beskriver kun at Jem, Scout og deres venn Dill vandrer gatelangs, uten at de egentlig gjør noe spennende. Men Atticus er en fin fyr, i alle fall. Han likte jeg.

Ble overrasket over denne til å begynne med jf at det står "tidenes beste" på bokomslaget. Slike påskrifter skaper store forventninger. Lett å glemme at dette kan være noe som er ment og skrevet for mange år siden. Den ble bedre og bedre etterhvert. Det er enkelt å forstå at den ble prisbelønnet i 1961. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest den

Oppvekstforteljingar blir ikkje mykje betre enn dette. Jean Louise Finch, med tilnamnet Småen, fortel om eit par år av oppveksten i ein småby i Alabama under depresjonen på 1930-talet. Sidan mora døde då Småen var 2 år gamal er ho svært nært knytta til faren sin, Atticus. Atticus er advokat i småbyen, og sidan Småen er interessert i kva faren driv med blir ho forholdsvis veslevaksen. I tillegg er ho, sidan ho har vakse opp med å slåss med den fire år eldre broren Jem, litt av ei slåsskjempe.

Innledningsvis er det truskuldige barndomsminne som pregar forteljinga, om korleis ho og broren blir venner med Dill, nabofrua sin nevø som er på vitjing i sommarferiane, om korleis dei spionerer på den mystiske og skumle naboen Boo, om det å starte på skulen, og liknande tema. Men via dei andre ungane blir Småen og Jem gjort merksame på at faren har tatt på seg å vere forsvarar for ein svart mann som er skulda for å ha voldtatt ei kvit jente. Dette er ikkje populært i byen, og gjennom dei vidare hendingane i byen oppdagar barna at folk ikkje alltid er slik det ser ut som, besteborgarar kan ha ganske grumsete haldningar, og meir uglesette personar i byen viser seg å vere heidersmenneske.

Atticus er ei klippe midt oppe i dette. Han gjer sitt beste for å forsvare den tiltalte, og sjølv om barna hans blir utsatt for sjikane av byfolk fordømmer han ikkje motstandarane sine. Atticus sin motivasjon for å strekke seg så langt for å gjere det han meiner er rett er paradoksalt nok omsynet til barna. I staden for å seie frå seg denne betente saka eller å gi etter for press frå opinionen, og derved skjerme barna, vil han at denne saka, sjølv om den er ei belastning for familien, skal lære barna noko om kva som er rett og galt.

Før forteljinga er over har Finch-barna lært meir om rett og galt enn mange vaksne menneske nokon gang gjer, og faren får til slutt også eit uløyseleg dilemma om kva som er rett å gjere. Alt i alt ei imponerende bok, ein fryd å lese, og den kjem til å sitje lenge i minnet.

En helt grei, men viktig bok. Klassiker som er bra og lese for få litt innsikt i hvordan tilstandene har vært i sørstatene mtp raseskille.

En nydelig bok - barndommens små og store hendelser i sørstatsbyen på 20-tallet -formidlet av Småen. Hun, Småen, er yngst i familien som i tillegg består av far, Atticus og bror Jem. Car, hushjelpen og etterhvert tanten er viktige bi-karakterer.
En flott skildring, dramatisk, morsom og spennede. Magli Elsters oversettelse er en fryd.