Strikker er til for å strekkes. Lolita tøyer språket til det ytterste, og innholdet langt forbi det behagelige. 69 år etter utgivelsen er den fortsatt forferdelig og fabelaktig å lese.

Kort sagt handler det om godt voksne Humbert Humbert, som forelsker seg i en 12-åring, som han tar med på en lang bilreise og misbruker dag etter dag, uke etter uke. Det er Humbert som forteller historien om sitt forhold til Lolita. Humbert er selvsagt umulig å like, og vanskelig å få tak på. Akkurat da jeg hadde analysert oppførselen hans, henvender han seg til leseren og punkterer teorien min. Irriterende fyr.

Lolita er en språklig enormt rik roman, og jeg skjønner at den må ha vært vanskelig å oversette. Den leker seg også med fortellerposisjoner, har flere fortellerstemmer, den blander inn tekstbiter på fransk, sangtekster og så videre. Dette er en moderne roman som sjokkerer også i 2024.

Lolita er en pedofils dagbok. I Humberts syn tar han med seg stedatteren på en romantisk biltur rundt Amerika, men sett fra en annen vinkel kan vi vitne til en mørk og kompleks kidnapping. Den største skrekk er skjult bak intrikate ord og vakker poesi. Vi får et innblikk i en pedofils tankegang, men også Lolitas, og noen betydelige konsekvenser som rammer dem begge. Nabokov har skrevet romanen realistisk og karakterene troverdige. Karakter: 6

Lolita er en kontroversiell bok. Visstnok hadde Nabokov problemer med å publisere denne boken, til tross for hvor populær denne boken skulle vise seg å bli.
Jeg leste denne boken første gang da jeg var 13. Jeg visste litt om den før jeg leste den, men da jeg prøvde syntes jeg den var tung å prøve å lese og irriterende. Hovedkarakteren Humbert Humbert skulle hele tiden bruke kompliserte ord for å komme til et poeng eller illustrere noe. Men nå som jeg er voksen, synes jeg det motsatte. Humbert, til tross for alt han gjør i løpet av boken, er så belest og veltalende.
Han er også pedofil.
Plottet til Lolita er ganske rett fram. Så lenge du vet at det er om et seksuelt forhold mellom 37 år gamle Humbert Humbert og 12 år gamle Dolores Hayes (som Humbert kaller Lolita), så vet du det generelle plottet. Mer vil jeg ikke spolere hvis du mener du vil fortsette.
Hele boken er skrevet fra Humberts perspektiv etter at alt har skjedd og da får du for det meste bare innblikk inn i hans tanker og følelser om situasjonene han har vært involvert i. Alt han gjør, føles som han skjuler seg bak vakre ord. Men dette er også noe som kan bare være min mening. Flere folk har skrevet omtaler om denne boken og studert hver linje, likevel har flere kommet til forskjellige konklusjoner. Humbert er kjekk, Humbert er stygg, han er ved sine fulle fem, han er gal, han lyver, han forteller oss sannheten… Du kan ta hans ord for det eller du kan lese mellom linjene for å komme til en annen konklusjon.
Dette er bare den typen bok. Og det er lett å skjønne hvorfor den ikke er for alle med tanke på emne. Jeg ville hatt vanskeligheter med å anbefale denne til en hvilken som helst person med tanke på hvor kontroversiell den er. Jeg kan jo ikke si at den var noe for meg heller da jeg var yngre, så det er kanskje den samme situasjonen for deg. Du burde uansett prøve den engang før du gjør noen meninger.

Dette er en bok det er litt skummelt å omtale fordi det er så mange som har lest den og fordi den er en klassiker. Jeg leste boken på norsk, fordi den på engelsk ville blitt altfor avansert da fortelleren stadig prøver å "gjemme" innholdet i historien bak kronglete, sjeldne og et høyt antall med ord. Dette skrev oversetteren litt om i etterordene, og det stemmer ganske godt med hvordan jeg oppfattet boken mens jeg leste den.

Dersom denne ikke hadde stått på leselisten min, tror jeg ikke jeg ville ha lest den ferdig. Mye av måten boken er skrevet på er ganske så utdatert nå i dag, for eksempel merker jeg at informasjon om hovedpersonens velfungerende familie ikke er det som suger meg fast til sidene under åpningen. Jeg blir rett og slett fordi jeg vet at det jo må komme noe bedre enn dette.

Det synes jeg også at det gjør. Handlingen gjemmer seg i en skog av ord, referanser til litteratur og teater, setninger på fransk og annet jeg anser som "unyttig" - men som likevel er et virkemiddel på sin måte. Hvis jeg et øyeblikk glemte meg bort i jungelen av ord og ikke fulgte godt med, og dermed gikk glipp av noe viktig (for eksempel gikk jeg glipp av at Dolores ble kidnappet!), var det helt umulig å bla tilbake for å finne dette igjen. Det var rett og slett borte.

Noen har kritisert boken for å være fra "overgriperens perspektiv" og romantisere handlingen, men det kan jeg ikke se noe til. Det er vanskelig å få sympati med hovedpersonen. Til tross for at hele teksten nærmest er en indre monolog, klarer jeg ikke å like ham mesteparten av tiden. Han er pervers og usmakelig, og kjærligheten han føler ville ikke virket mer ekte om han så var forelsket i en voksen kvinne, rett og slett fordi han utelukkende bruker henne til egen forlystelse og sjelden ser ut til å bry seg om hennes velvære overhode.

Boken gjorde inntrykk på meg, og er absolutt noe man må lese før man dør. Det som gjør at jeg ikke kommer til å lese den igjen, er nok på grunn av hvor utilgjengelig den gjorde seg for meg med den voldsomme flommen av sitater, referanser og annet som ikke ga noen mening for meg som verken kan fransk eller har studert litteratur eller teaterhistorie.

Eit vemmeleg meisterverk

Besettande,ulovleg kjærleik

Ei bok eg slett ikkje hadde lyst til å lese, derfor har den lagt på vent ganske lenge........

Dette er historia om Humbert, ein middelaldrande mann som forelskar seg så totalt i vesle 12 år gamle Lolita. Han har hatt nokre kvinnehistorier før, men ingen så oppslukande som denne. Hans besettande kjærleik er så umåteleg sterk, at han for å få vere nær henne, giftar seg med mor hennar. Lolita er eit barn som er som 12-åringar flest, oppteken med seg og sitt – samtidig som ho nok oppfattar at Humbert ser på henne med interesse....

Historia er sterk, og heilt annleis enn eg hadde førestelt meg. Sjølv om der i store deler ligg ein seksuell undertone, så er det Humbert sine planar og tankar som dominerer - meir enn handlingane... Eg kjende på ei intens spenning medan eg las, på same tid som eg opplevde det som vemmeleg, opprørande og iallfall meir tragisk enn humoristisk,...

At boka vekte oppsikt då den vart utgitt forstår eg godt – forstår også at boka av mange blir rekna som eit meisterverk.
Språkleg må den vere mellom det aller fremste; skildringane er svært visuelle og nesten uvanleg detaljerte og «to the point». Berre språket i seg sjølv er god nok grunn til å lese boka.

Derfor: Trass i at eg måtte dele tankane til den kontrollerande pedofile psykopaten ( eg trur nesten eg kan seie det så sterkt), så gjorde den eit så uforgløymeleg inntrykk at eg enda med å gi toppkarakter: 6
Det er bok som eg kjem til å huske i lang tid, og det synest eg vesle Lolita har fortent?

Ekkel og vemmelig og fantastisk skrevet. Ordene fløt sammen i et av de beste litterære verkene jeg noen gang har lest. Språket alene gjør denne boken verdt å lese. Tematikken er heldigvis også svært interessant, til tross for at en virkelig, virkelig vemmes av bokens hovedperson..