«Ingen visste hvem Gatsby var.
Noen sa han var tysk spion, andre sa han tilhørte en europeisk kongefamilie. Alle nøt godt av hans gjestfrihet. Den var utroIig. I sitt overdådige hjem ga han stadig de mest bugnende selskaper, fester som imponerte selv de mest blaserte verdensborgere på Long Island. Det mest oppsiktsvekkende ved selskapene var imidlertid at verten selv glimret med sitt fravær, få av gjestene hadde noengang sett ham.
Gatsby ble en myte. Langsomt trekkes leseren innover i hans forunderlige verden. Gatsby lever på en vakker drøm, en drøm om kjærlighet, en drøm som setter ham i stand til hva det skal være, og hans suksess synes uten grenser. Drømmen er samtidig en uhyggelig illusjon som, hvis den brister, på et øyeblikk kan knuse ham.
Den store Gatsby er regnet som en av var tids store kjærlighetshistorier og er et hovedverk i den verdenskjente amerikanske forfatter Scott Fitzgeralds produksjon. Boken er også filmatisert med Robert Redford i tittelrollen.»
Det var i boken til Haruki Murakami Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping jeg leste om boken til Francis Scott Fitzgerald Den store Gatsby, der han skriver:
«Jeg sier det så ofte at det nesten er litt pinlig, men Den store Gatsby er en helt fantastisk roman. Uansett hvor mange ganger jeg leser den, går jeg ikke lei. Romanen renner over av næring. Jeg gjør nye oppdagelser hver gang jeg leser den, opplever noe nytt som griper meg sterkt. Hvordan i all verden kunne en forfatter på 29 år ta til seg og formidle livets realiteter på en så innsiktsfull, hederlig og varm måte? Hvordan var det mulig? Desto mer jeg tenker på det, og desto flere ganger jeg leser romanen, desto mer mystisk blir det.»
Eksemplaret jeg kjøpte (brukt på Finn) er en utgave fra 1984, utrolig fint eksemplar og alle bildene er fra boken. I etterordet skriver Haagen Ringnes blant annet dette
«Den som har lest Den store Gatsby, vet også litt om ham som skrev den. Forfatteren er usynlig til stede i boken, han bar merker av miljøet han skildrer, han hadde førstehånds viten om Det søte liv.
Francis Scott Fitzgerald (1896—1940) var født og oppvokst i Minnesota, slik Gatsby også var det. Født med en sølvskje i munnen, vil mange si: Moren kom fra en rik slekt, og gutten la seg snart til velstandsvaner, ikke minst etter at han kom til Princeton-universitetet hvor han fant seg til rette blant velbeslåtte venner. Under 1. verdenskrig ble han innkalt til militærtjeneste, og mens han avtjente verneplikten, begynte han på sin første roman, «This Side of Paradise». Boken utkom i 1920, den vakte øyeblikkelig furore, ikke minst hos collegestudenter og annen ungdom. Det var på mange måter deres verden han skildret — deres lengsler, deres kynisme og jazzalderens hissende rytmer.
Etter suksessen giftet Scott seg med den vakre sørstatsjenta Zelda Sayre. Sammen levde de et temmelig viltert liv; selv bemerket Fitzgerald at de «hadde drukket seg gjennom 40 000 dollars i året» (mange penger den gangen). Det er så man må tenke på hans egne ord til moren da han var liten gutt: «Mor — når jeg blir stor, får jeg da alt jeg ikke har godt av?»
Fortellerstemmen er Nick Carraway:
«Jeg bodde på West Egg, det — nå ja, det minst fasjonable av de to, skjønt dette ordet er svært dårlig egnet til å gi inntrykk av den utrolige, rent dystre kontrasten mellom dem. Mitt hus lå helt ytterst på egget, bare femti meter fra vannet, og det var klemt inn mellom to veldige hus som kostet tolv, femten tusen dollar i leie for en sesong. Huset til høyre for meg var kolossalt, et fjell av et hus — en tro kopi av et eller annet Hötel de Ville i Normandie — med et tårn på den ene siden, dekket av tynn eføy som absolutt ikke kunne skjule hvor helt nytt det var, svømmebasseng av marmor og hundre og femti mål med gressplener og have. Det var Gatsbys hus, skjønt jeg kjente jo ikke Gatsby, så jeg bør vel heller si at det var et hus som tilhørte en herre ved det navn. Mitt eget hus var en liten skjønnhetsplett som hadde mtt lov til å være i fred, slik at jeg kunne nyte utsikten over bukten og over en del av min nabos have og glede meg over å ha millionærer så tett innpå meg. Alt dette fikk jeg for åtti dollar måneden.
På den andre siden av den lille bukten lå East Eggs fasjonable palasser og speilte seg i vannet, og beretningen om denne sommeren begynner i virkeligheten med den aftenen da jeg kjørte over til East Egg for å spise middag hos Tom Buchanan. Daisy Buchanan var i familie med meg langt ute, og Tom og jeg hadde vært samtidig på college. Dessuten hadde jeg bodd hos dem i Chicago et par dager like etter krigen.»
Å lese denne boka fikk meg til å tenke på NRK serien Exit. Det er ikke mye vold som i Exit, men den finnes i dette følelseskalde og grådige velstandslivet Nick blir vitne til. En lesverdig bok på 167 sider som er blitt filmatisert to ganger. Jeg har ingen problemer med å forstå at Hurakami er fascinert av romanen. En siste smakebit:
Det strømmet ut musikk ut i sommernatten fra min nabos hus. Menn og kvinner kom forsvant som møll i hans blå have mellom hviskende lyder og champagne og stjerner. Midt på ettermiddagen, mens det var høyvann, så jeg gjester stupe fra tårnet på flytebryggen hans eller sole seg den varme sanden på stranden hans, mens hans to motorbåter rispet opp vannet i bukten og hoppet bortover fossestryk av skum. Hver eneste weekend ble Rolls-Roycen hans til en buss som fraktet gjester til og fra byen mellom ni morgen og lenge etter midnatt mens en annen bil spratt av sted som et stort gult insekt og møtte opp på stasjonen til alle tog som kom. Og hver mandag slet åtte tjenere, medregnet en ekstra gartner, med skurekoster og børster og hammere og haveredskaper for å reparere ødeleggelsene fra foregående natt.»
Omtale på engelsk finner du her https://literarydepressed.wordpress.com/ :)
Ikonet over USA i 20 årene, med jazz og fester , særegne klesmoter, og en løssluppen livsstil. Men, romanen handler kanskje mindre om den påståtte frigjorthet og moralsk forkastelige fester og lettsindige samtaler og hva man enn beskylder 20 årene for, og mange også denne boken. Bare i begynnelsen av romanen får vi liksom et sveip innom USA's lettsindighet i 20 årene. Og det er jo fortelleren Nick som blir så fascinert av Gatsby at denne synes å stå langt over det jevne hverdagsmenneske.
Det er helt innlysende at Gatsby holder de beste festene, og mange hengir seg like meget til Gatsby's livstil som tidens. For det er jo Gatsby som spanderer, er det ikke? Han fremstår som svært rik, og det er jo tiltrekkende ved en forholdsvis ung (og stilig, velkledd) mann . Og likevel skumsles det fort om at ryggene på bøkene i hans store bibliotek er falske, og får faktisk engjest til å sjekke om det virkelig er bøker og ikke bare tomme permer i Gatsbys hyller. Etter hvert mumles det i krokene. Ingen kjenne jo denne Gatsby. Langt fra godt nok til at ikke misunnelsen greier å skape rykter . Rykter som går så langt som til å si at han virkelig har drept en mann. I alle fall er han falskspiller?
Gatsby gir uttrykk for at han er en mann som er født med både en og flere sølvskjeer i munnen, at han kommer fra en veldig rik slekt med lange tradisjoner fra Oxford, så kom ikke der. Nick , fortelleren gir oss gradvis inntrykk av at hans fascinasjon for "vennen" viker ettersom han greier å avsløre-litt etter litt- at Gatsby egentlig stammer fra en heller fattig bondefamilie fra North Dakota og har ikke hatt mer med noe universitet å gjøre enn noen ukers vaktmestertjeneste ved St.Olvaf College i Minnesota : Midt i fortellingen står det klart at "Jay Gatsby" kun er at produkt av en 17-årings(!) fantsai- en slags drøm han siden har holdt på, er og blir mysteriet Gatsby værende. Hvordan kan man omskape sin egne identitet til de grader som Gatsby faktisk har prestert? Hva er dikt og fanteri og hva er sannheten i hans egen fremstilling? Man må like mye spørre om det er mulig å skille, og like meget spørre , er det da så viktig?
Fortellingen dreier seg i like stor grad om hvordan man former andre mennesker i sitt bilde kun ved å betrakte dem.
Og vi må ikke tape det faktum av syne at historien er fortalt kun av Nick som sikkert er en like stor drømmer som den drømmer han gjør Gatsaby til. For når alt kommer til alt, det er bare Nicks drømmer vi har kjennskap til. Nick er opptatt av å fremhever sterkt sin egen ærlighet , for eksempel sier han:" Personlig mener jeg at jeg er et av de få ærlige menneskene jeg har kjent", noe som ikke låter spesielt tillitvekkende.
Ved å veksle kontinuerlig mellom fortellerens mystifisering av venne og Gatsbys egen mytelogisering av seg selv, blir The Great Gatsby ikke bare en lite godt bilde av den amerikanske drømmen, men man må stille spørsmål ved hvordan og hvorfor mennesker forteller historier om seg selv - og om hverandre.
Boken er skrevet i et godt språk, flyter lett og til tider er underholdende rett og slett Om boken er den store som sådan, slik Gatsby er den store i handlingen, det er jeg ikke sikker på. Men det er en viktig bok, mener nå jeg.
Det er den glittrande overklassa på 20-talet, med jazzband, opne bilar, store fjør i håret og ville festar der alle dansar til soloppgong. Men dei beste, største og mest spektakulære festane er det den mystiske Gatsby som står for. Vanskeleg kjærleik i eit til tidar absurd tiår. Ein litterær klassikar! Hege Duckert skriv i forordet at "Fortellingen om Gatsby er fortellingen om den amerikanske drømmen som blir innehntet av et mørkt mareritt".
Jeg er vanligvis mest glad i bøker som jeg kan lære noe av eller krim, men denne falt i smak allikevel! Historien er spennende, og den er dessuten både vakkert og morsomt beskrevet. Forfatteren er fantastisk til å skrive, og jeg humret ofte over de oppvakte og annerledes anskuelsene som hovedpersonen gjorde seg. Noen ganger måtte jeg bare stoppe opp og nyte en beskrivelse for å huske den for ettertiden. I tillegg er det en spennende, vakker, annerledes og trist historie om en mann med mye mystikk omkring seg. Boka anbefales!
Jeg har lenge tenkt at jeg burde begynne å lese klassikere, og jeg har sett at mange har anbefalt at man starter med The Great Gatsby, så da vi var i Danmark, kjøpte jeg den. Det tok litt tid før jeg fikk begynt på den, men nå som jeg har lest den, er jeg veldig glad for at jeg gjorde det. The Great Gatsby var ganske annerledes enn hva jeg vanligvis leser, men jeg likte den veldig godt.
Jeg likte veldig å lese fra Nicks synsvinkel. Boka var nydelig skrevet, full av flotte beskrivelser. Jeg likte Nick godt. Han virket som en sympatisk ung mann. Jeg synes det var bra at boka var fra hans synsvinkel og ikke Gatsbys. Det hadde blitt litt rart...
Jay Gatsby var en interessant person. I starten var han et mysterium. Hvem var han? Hvor kom han fra? Sakte, men sikkert fikk jeg vite det. Det var gøy å lese, men det var en tragisk historie som endte trist. Dessverre...
Det var gøy å lese om "the roaring twenties". Jeg kunne ikke så mye om tyvetallet fra før av, så det var gøy å lære mer. The Great Gatsby får frem de store kjennetegnene. De store festene, kjolene, optimismen, rikdommen og ungdommen. Ungdommens jakt etter mer rikdom og større og bedre fester. Egoismen.
Jeg likte The Great Gatsby veldig godt, og anbefaler den til andre.
Dette innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Hm, så har jeg lest om Jay Gatsby igjen. Tror det var 30 år siden sist. Jeg fikk lyst til å lese den igjen både fordi jeg ser den i hendene på folk rundt meg, og fordi jeg tenker å se den nye filmen.
Jeg husket åpenbart bare hovedtrekkene i boken, så jeg likte godt dette gjensynet med detaljene. Mitt voksne blikk var dessuten svært anderledes enn det unge. Naturlig nok. Det som tidligere fremsto som romantisk var nå mer - tragisk.
Den oversettelsen jeg har er fra 1984 hvis jeg har skjønt det rett. Har en følelse av at jeg med fordel kunne lest den på engelsk. Om 30 år kanskje? :)
Språk endrer seg. Takk og pris. Her trekkes negre og jødinner inn i språket. Svært underlig å lese.
Historien er svært god. Skjønner godt at man får behov for å filmatisere den. Litt lag på lag.
Jeg likte denne. En velskrevet bok med gode formuleringer. Man møter den mystiske Jay Gatsby gjennom fortelleren Nick Carraway. Jeg føler at Carraway på mange måter liker Jay Gatsby, beundrer ham på et vis, samtidig som han ikke syns noe om fyren. En bok om "the roaring 20s", deres besettelse med status og rikdom, og Gatsbys lengsel etter å oppfylle drømmen - samtidig som han lengter tilbake til en tid som var, og en kvinne han ikke fikk.
Jeg likte boka veldig godt, spesielt karakterene og Fitzgeralds symbolbruk.