Dag Solstad er mest av alt en presis forfatter, enten han skriver om fotball eller folk. I denne tidlige Solstad -boka er presisjonen kombinert med en brennende politisk vilje. Arild Asnes 1970 følger hovedpersonen som utover 1970 gradvis sklir inn i kommunismen.
Det skjer ikke uten stor tvil hos Arild Asnes, en figur som minner mye om forfatteren. Fortellerstemmen ligger enda lenger til venstre enn hovedpersonen. Når Arild strever med ideologien, glir resonnementene over til en mer klarsynt forteller, og det er ikke alltid lett å se hvor den ene slutter og den andre begynner.
Arild Asnes 1970 er rett og slett en slags ideologisk thriller, hvor Arild omfavner en kommunisme som han på mange måter synes er latterlig. Boka må lese for alle som har tenkt å gå videre til Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vår land og Roman 1987, som handler om hvordan det gikk videre med Arild Asnes' likesinnede.
Er dette en politisk roman? Den handler overhode ikke om politikk. Det eneste politiske her er at den omtaler en forfatter som er sosialist og som selv om han forakter Marxist-Leninister blir en selv. Boken er drepende kjedelig og har nesten ingen handling.
Forfatteren Arild Asnes vender hjem til Norge etter et opphold i Spania i februar 1970. Han er 28 år, og bak seg har han en borgerlig oppvekst han tar sterkt avstand fra. Han definerer seg som en kulturradikaler. Problemet hans er at han ikke føler tilhørighet til noen del av klassesamfunnet - ikke til den borgerlige klassen og heller ikke til arbeiderklassen. Han kjenner knapt en arbeider.
Etter hvert søker han seg mot AKP ML-bevegelsen; ikke fordi han elsker AKP ML´ere, men snarere fordi han nærer dyp forakt for "alle de andre". Det finnes ikke noe annet alternativ for ham. Samtidig blir han aldri en aktiv deltaker, men mer en observatør.
Boka handler om tilhørighet og ideologi, og den kan helt klart leses som en parallell til en hvilken som helst ideologisk bevegelse som tiltrekker seg rotløse mennesker som befinner seg i en identitetskrise.
Mens jeg hørte meg gjennom lydboka, fikk jeg en sterk fornemmelse av at Solstads dypere hensikt med boka er å avmystifisere kommunistbevegelsen som fant sted på 60-/70-tallet, og at han dessuten latterliggjør den nærmest som guttestreker. Hans beskrivelse av hvor vanskelig det var å gjøre opprør i det liberale Norge, og hvordan bevegelsen i stedet skapte et fiendebilde av "alle de andre" for å skape økt samhørighet innad i bevegelsen, er mesterlig. Boka er for øvrig veldig interessant idet den - slik jeg oppfatter den - forsøker å gi et historisk korrekt bilde av denne tidsepoken.
Jeg synes dette er den beste boka av Solstad jeg har lest hittil! Når denne lydbokutgaven ikke får toppkarakter, er det fordi jeg synes Dag Solstad godt kunne ha overlatt selve opplesningen til en annen ...