Bokelskere.no

Dette er som å lese et dikt på 160 sider. Et poetiske språk, som fengsler meg, samtidig som det til tider svever langt over min umiddelbare forståelse.
Møtet med teksten kan jeg best beskrive som å stå ansikt til ansikt med en person, med overdreven mimikk, jeg blir så opphengt av det jeg ser at jeg mister sammenhengen i samtalen.
Her er det vakre beskrivelser, formuleringer og metaforer som ta oppmerksomheten vekk fra historien.
Det er nydelig, men jeg blir ikke grepet, og lurer selv på hva som mangler. Blir interessant å se om «Dette er ikke farvel» av samme forfatter, føles litt mindre gresk.

Hvis kunst skal berøre, så gjorde i alle fall denne boken det. Det er sjelden en bok fyller meg med et sånt mørke, og det var en lettelse å få den ferdiglest. Vakker? Tja, kanskje innimellom.
Boken har et krevende språk, der man av og til må stoppe opp og lese om igjen, for å gjette hva forfatteren ønsker å si. Så er det vel genialt hvor mye hun får sagt med få ord.

Språk, kommunikasjon, ensomhet og tilhørighet er stikkord for det som belyses i denne romanen, medrivende og vakkert skrevet.