Et motstykke til de fleste kriminalromaner. Her går det heller stille for seg, svært lite av både blod og vol. Småpludrende føres handlingen gjennom dagliglivet på en idyllisk øy ute i den vestfoldske skjærgården.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonen er en pratsom kvinne, Olivia Henriksen, tidligere ambassadefrue, nå skilt og for tiden arbeidsledig. Olivia bor sammen med sin bror, Oscar, på Ankerholmen (en oppdiktet øy utenfor Tønsberg) i et hus de har arvet. Nærmeste naboer er det hyggelige eldre ekteparet, Elvira og Peder. En annen øybeboer er mannen Morten som fungerer som øyas altmuligmann. Kommunen har vedtatt at det er boplikt på øya, noe som er en torn i øyet for noen huseiere som drømmer om å tjene store penger på tomten sin. En av dem som står mest på for å bevare boplikten, er Morten, mens en eiendomsadvokat inne i Oslo arbeider nå for å få opphevet den samme boplikten.
En dag Olivia går tur med hunden finner hun en mann som ser ut til å ha hengt seg på baksiden av et hus. Dette er advokat Prebensen. Politiet konstaterer raskt at mannen først må ha blitt drept og deretter heist opp. Olivia må forklare seg for politiet, i skikkelsene av sjefen Evert Karlsen og den sjarmerende Torstein Krohn (med den dype, sjarmerende stemmen). Etterforskningen på politistasjonen ser ut til å gå tregt. Gang på gang blir Olivia og de andre innkalt til samtale, men saken står i stampe.
I kjølvannet av dødsfallet kommer den dødes kone Katrine i følge med advokatfirmaets nestkommanderende Konrad til øya. De tar inn på strandhotellet som blir drevet av Olivias venninne Mona. De to venninnene finner snart ut at det er et kjærlighetsforhold mellom Katrine og Konrad, noe de to impliserte heller ikke legger skjul på. Konrad var ofte på besøk på øya den gang han var barn. Han er en slektning av det barnløse ekteparet Elvira og Peder. Men i det siste er forholdet blitt kjørligere. Det eldre ekteparet, svorne tilhengere av boplikten, liker dårlig at Konrad har tatt seg jobb hos ”fienden” Prebensen.
Så skjer det noe nytt. Olivia er på tur til Elvira og Peder da Konrad plutselig kommer stormende ut av huset deres. Inne finner Olivia ekteparet liggende livløse. Peder har i tillegg skrammer som tyder på at han har vært i kamp. De to gamle bringes til sykehuset der de i flere dager holdes i bevisstløs tilstand. I mellomtiden finner mann ut at de er blitt forgiftet av stoff fra planten selsnepe. En slik plante har Olivia i hagen sin. Hun skynder seg for å se at hennes egen plante er intakt. Samtidig har hun en følelse av at hun har sett nok en selsnepeplante i en hage på øya. Men hvor?
Kan forgiftingen av Elvira og Peder ha noen sammenheng med testamentet deres? Eiendommen deres som ligger så idyllisk til, ville være et eldorado for potensielle hyttebyggere. Det ville være naturlig at Konrad overtok etter de gamle. Men nå som forholdet mellom generasjonene var blitt dårlig? Olivia kjenner advokaten de bruker. Hun forhører seg og får vite at ganske riktig var Konrad tilgodesett. Men i en periode hadde de n annen arving. Like før forgiftingen hadde de derimot forandret testamentet plutselig tilbake til det opprinnelige.
Nå husker Olivia hvor hun har sett selsnepen. Hun tar veien til Mortens hage. Denne forteller at han har stjålet en knoll fra henne. Deretter slår han henne ned og stenger henne inne i en lager bod. Der ligger også Konrad som han allerede har overmannet. Morten kommer med selsnepe som han vil tvinge i de to fangene. I siste øyeblikk dukker Oscar opp og redder dem.
Det er lett å finne svakheter ved boka. 1. Slik det er bygd opp, er det ikke vanskelig for leseren å forstå hvem som er den skyldige lenge før den egentlige oppklaringen. 2. Leseren gremmes nok ofte over hvor ensporet og naiv hovedpersonen Olivia er Når hun skal gi en saklig opplysning, følges denne alltid av lange digresjoner. 3. Likevel er det en hyggelig og lystig tone over det hele. Trolig har forfatteren hatt en ironisk holdning til det hun forteller.
