Bokelskere.no

«Det som fulgte, var noe Isabelle bare kom til å snakke om én gang siden, mange år senere, da livet hennes var blitt veldig annerledes. Amy, derimot, kom til å, i voksenlivet sitt, fortelle en rekke mennesker om det, til hun til slutt skjønte at denne historien gikk det tretten av på dusinet, og at den, når alt kom til alt, ikke spilte noen rolle for andre.
Men den spilte stor rolle for dem, for Amy og Isabelle, og selv om de med tiden glemte noe og husket noe forskjellig, husker begge to, og enkelte aspekter ved det som utspilte seg, kom de aldri til å glemme.»

Det er til å undres over at romanen jeg nettopp har lest, Amy og Isabelle av Elizabeth Strout utgitt i 1998, først ble utgitt på norsk i 2024. Selv om det er vanskelig å rangere bøker, er Amy og Isabelle en av de beste jeg har lest av Elizabeth Strout.

Det ble ikke innertier med en gang. Som den første romanen om Olive Kitteridge ble. Men det bygde seg opp, og når dramaet tiltok, da ble jeg helt satt ut. Selv om mitt liv ikke kan sammenlignes: Hun får meg til å huske hvordan det var å være barn, tenåring, og voksen med barn og etter hvert tenåring.

Elizabeth Strout klarer, som andre gode forfattere, å bevege seg uanstrengt mellom ulike tidsperioder og synsvinkler. Ved å legge inn informasjon om en forsvinningssak klarer hun til og med få meg småredd. Og humor: Kvinnene på fabrikken og deres samtaler og uoverensstemmelser, men også omsorg, det er god nummer to av Fredrikssons fabrikk. I boken med en tilbaktrukket "Fredriksson".

Imponerende debutbok

Jeg har med stor glede lest alle bøkene til Elizabeth Strout etter hvert som de har kommet på norsk. Hun har en egen evne til å fange og beskrive samspillet mellom mennesker, og hun formidler samtidig en ømhet overfor romankarakterene som framstilles med både gode og mer "skrøpelige" sider.

De bøkene jeg har lest hittil har imidlertid vært av henne som etablert forfatter med suksess. Da kan det jo være fristende for et forlag å utnytte denne suksessen og lete etter tidligere utgivelser som ikke nødvendigvis har samme kvalitet. Det var derfor med en liten dose skepsis jeg startet på boka. Heldigvis ble jeg gledelig overrasket.

Hovedpersonene i boka er Isabelle og hennes tenåringsdatter Amy. I likhet med de andre bøkene, får vi likevel også innblikk i livet til naboer, kollegaer og klassekamerater. Isabelle kom flyttende til småbyen som alenemor, og de to lever i en snever tosomhet med uklar fortid og avhengighet av hverandre. Samtidig lengter de begge etter noe annet, men greier ikke å kommunisere godt sammen. Dynamikken mellom de to og forholdet til omgivelsene når fasaden begynner å slå sprekker, er drivende godt beskrevet.

Jeg skal ikke gjengi mer fra handlingen, men slutten ble kanskje litt lettvint. Uansett - god bok!

Varmt og empatisk om mor-/datterforhold og deres relasjoner til menneskene rundt dem i den lille byen de bor i. Isabelle er alenemor til tenåringsdatteren Amy. De bærer begge på hemmeligheter, og forholdet dem imellom er vanskelig. Men så skjer det ting i og rundt dem, og alt løser seg til slutt!

En av fjorårets store leseopplevelser var bøkene om Lucy Barton, hvor jeg fikk stor sans for forfatteren Elizabeth Strout. Amy og Isabelle er hennes debutbok. Jeg likte også denne boka svært godt.