Ann Heberlein skriver om sitt eget liv og sin bipolare diagnose. Hun skriver om sine egne tanker rundt dette temaet samtidig som hun diskuterer selvmord i en moralsk, filosofisk og teologisk ramme. Hun skriver om hvordan barna hennes holder henne levende, hvordan det å ikke forlate dem er det strået som holder henne igjen. Samtidig forteller hun om angsten, besøkene på den psykiatriske legevakten og hvordan tankene på selvmord nesten er begravet i personligheten hennes.
Boken slutter med et avskjedsbrev til familien, ett så sterkt avskjedsbrev at det fikk meg til å hive meg på internett for å se om hun fremdeles var i live. (Det er hun).
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
