Denne boken berørte - den er sår og trist i flere felt, men det er og streif av Lys. Torun har og blitt så sterk - det gleder et lesehjerte som har fulgt figurene

Det er svært lite ytre handling i denne boka som er femte (og siste?) bok i en serie om folkene på Neshov. Derimot blir vi ført langt inn i tankeverden til personene. Særlig følger vi tankene og følelsene til to på hver sin måte outrerte personer, gamle Tormod og snobben Erlend.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
I forrige bok vendte Torunn tilbake til gården Neshov som hun nå er fast bestemt på å ta over. Torunn har skaffet seg en hund, Anna, og hun er fullt i gang med å pusse opp alle soverommene i huset. En helg får hun også besøk av sin mor og sin venninne fra Oslo. Ellers har hun tilbudt seg å hjelpe onkelen Margido med oppgavene i begravelsesbyrået hans De mange gjøremålene og spesielle skikkene knyttet til begravelsesagentens arbeid får stor plass i boka.

Mye plass brukes også til å fortelle om Erlends liv i Danmark. Samlivet med Krumme er nå blitt beriket med tre småbarn som passes vekselvis av de to mennene og av barnas mødre. Krumme har arvet en gammel, storslagen villa. Hit er det meningen at hele storfamilien skal bo så snart huset er ferdig oppusset. Erlend går helt opp i planleggingen av dette arbeidet, bl.a. har han fått tak i fliser som har tilhørt et italiensk klostergulv. Krumme går iherdig inn for å slanke seg av helsemessige grunner. Erlend på sin side vansmekter seg gjennom de felles spartanske måltidene, og mange kanskje vel latterlige tanker målbæres i den anledning.

Sentralt i boka står også Tormod som har tilpasset seg livet på gamlehjemmet i den grad at han nekter å forlate rommet sitt for en aldri så liten utflukt. Derimot har Tormod nå for første gang fått rådighet over en liten pengesum, og den gamle mannen gleder seg over å kunne spandere ting som en ny flaggstang på Neshovgården. Det er noe utrolig sårt over tankene til den gamle mannen. Han er et menneske som har levd på nåde gjennom hele livet, og først nå på slutten får han oppleve et snev av respekt og nærhet. Torunn besøker ham ofte Hun har med seg hunden sin, Anna. Tormod blir fort nær knyttet til dyret, og godt er det at kjærligheten er gjensidig. Den beskjedne Tormod er en stor kontrast til de to mennene i Danmark og deres ødsle liv.

Den eneste hendelsen i boka som betyr en forandring, er at Margido plutselig dør. Til stor forferdelse for alle faller han plutselig om mens han er på besøk hos Tormod. Enda så trist denne hendelsen er, bringer den også noe godt med seg. Den skaper større nærhet mellom de andre personene. Erlend som ikke har hatt kontakt med Torunn på 3 år, reiser nå til Neshov for å være med på begravelsen, og endelig lar Tormod seg lokke ut av rommet på gamlehjemmet.

Man kan kanskje lure på hva som er vitsen med en så handlingstom bok Mye av det som fortelles er bare gjentakelse av de forrige bøkene. Men leserne som har levd seg inn i denne familien, sikkert fornøyd med å møte dem på nytt.

"Margido hentet kaffekoppen og brøt en bit av den ene muffinsen, satte seg tilbake på senga, han gledet seg til å komme hjem , få av seg sko og skjorte og slips, sette verandadøra på vid vegg.." Og sånn kunne jeg fortsette. Det er mye indre monologer her, mye enkle hverdagsskildringer. Det som jeg ble grepet av i de tre første bøkene om familien Neshov har bleknet, kjenner jeg. Og det var litt vanskelig å komme ordentlig inn i handlinen. Helt til jeg forstod at dette var den 5. Boka! Og jeg har ikke lest den 4. Jaja. Det mest gripende er å lese om Tormod, "farfaren " og hans tilværelse på sykehjemmet. Men altså, jeg kommer ikke til å lese 4. Boka.

Tenk å bli så oppslukt av en familie at man føler tristhet og tomhet når siste ord er lest (eller hørt for min del). Etter å ha lest de tre første bøkene da de kom for mange år siden, og sett serien på NRK, måtte jeg gjennom alle tre på nytt, nå på lydbok, da jeg skjønte at det var kommet to bøker til om Neshov-familien. Jeg har blitt så glad i de alle sammen. Fremragende bøker!

Likte denne fortsettelsen på Neshov-sagaen, personene kryper atter en gang raskt under huden og når man sitter igjen med en litt tom følelse ved å forlate dem når boka er slutt har forfatteren igjen lyktes. Jeg kunne gjerne vært foruten en litt for detaljert beskrivelse av en ulykke. Er spent på om virkelig er slutt denne gangen, jeg vil gjerne lese mer!

Njae bästa Anne B Ragde... Visst har du gjort ordentlig research om hur begravnings-byråverksamheten fungerar (tror jag i alla fall som inte är i den branschen) men hela mitt hjärta får du inte. När jag fick reda på att det fanns en del fyra och fem av Berlinerpoplerne blev jag helt salig, men riktigt DEN läsupplevelsen var varken den här nr fem eller nr fyra.
Jovisst jag slukade dem, men efter att det var slut blev inte min direkta upplevelse att jag måste läsa om dem på direkten såsom jag hade när jag läste de tre första. Något har tappats på vägen. Som en vän till mig sa att hon upplevde att det var spekulation i det hela och kanske är det så. Jag blir inte alldeles helt lycklig, äcklad, glad, förtjust, arg, och uppgiven som jag brukar bli när jag läser ABR s böcker och framför allt de tre första delarna så OM det är tänkt att bli någon fortsättning så låt det gå ett tag och se till att de riktigt riktigt bra idéerna kommer.
Visst visst är det bra det som händer men själva glöden saknas. Kanske en kritisk redaktör vore bra?

Femte bok i serien om Neshov-familien

Anne B. Ragde (f. 1957) har utgitt en rekke bøker siden debuten i 1986. Aller mest kjent er hun nok for bøkene om Neshov-folket. "Berlinerpoplene" kom ut i 2004, og ble etterfulgt av "Eremittkrepsene" i 2005 og "Ligge i grønne enger" i 2007. Disse tre bøkene er filmatisert. I 2016 kom den fjerde boka i serien - "Alltid tilgivelse" - og i år kom den femte - "Liebhaberne". Det handler om Margido, begravelsesagenten. Og om det homofile paret Erle og Krumme, som er småbarnsforeldre i København. For ikke å glemme Torunn som i sin tid reiste fra Neshov sammen med Christer ...

I den foreløpig siste boka i serien er Torunn tilbake på Neshov, som hun har overtatt etter at onkelen Tormod er plassert på sykehjem. Torunn har satt seg fore å få skikk på den falleferdige gården, og med relativt enkle midler tar hun for seg rom for rom. Dette står i sterk kontrast til det oppussingsprosjektet Erlend holder på med, der valget faller på dyre materialer i eksklusiv stil. Samtidig som Torunn pusser opp, går hun inn i Margidos begravelsesbyrå. Møtet med døden minner om livets forgjengelighet, om hvor fort det hele kan snu ...

Jeg må medgi at denne boka ikke engasjerte meg veldig sterkt. Det ble litt for mye fokus på de uviktige tingene i tilværelsen, mens jeg savnet mer dyptpløyende menneskelige skildringer. Underveis irriterte jeg meg også over måten Erlend og Krummes forhold ble beskrevet, fordi dette nærmest fremsto som en parodi på et homofilt forhold. Krummes evige slankekur og Erlends sans for finesse, hva enten det handlet om oppussing eller kulinariske opplevelser, fremkalte smilet mer enn alvoret. Ikke at det er noe galt i det, men det harmonerte likevel ikke helt med mye av alvoret i resten av historien. Noe av det fineste i boka var faktisk Tormods refleksjoner over en fortid der han i sin tid var forelsket i en tysk soldat.

Beklageligvis falt ikke denne boka helt i smak hos meg. Det var helt ok å høre den som lydbok, men nettopp fordi jeg merket at jeg lett ville falle av underveis, måtte jeg jobbe med konsentrasjonen. For alle som har tenkt å følge Neshov-familien videre i neste bok (som er bebudet fra forfatterens side), er nok dette å anse som en nødvendig mellombok - før det løsner for alvor i fortsettelsen. For ordens skyld: Anne B. Ragde skriver svært godt! Innimellom ble denne boka - for meg - litt for pludrete, men det er ikke sikkert at alle andre vil oppleve dette på samme måte som meg.

Mitt råd er: gi boka en sjanse dersom du elsket de foregående Neshov-bøkene. Jeg takker imidlertid for meg med denne boka.

Ragde har eit lett, sprudlande og skravlete språk. Ho vekslar ganske så elegant mellom Erlend og Krumme sitt småbarnsfar- og luksusliv, Torunn og Margido sine gravferdsoppgåver og Tormod sine gammalmannsproblem og tilbakeblikk. Men altså - for meg vert det for mykje skravling. Såpass mykje at eg må ta lange pausar for å orka å lesa vidare. For mange ord, for mykje mas og for mange ting. For mange handlerundar og for mange oppramsingar. For mykje matprat og for mange uinteressante detaljar.

Liebhaberne vart ei høgst varierande leseoppleving. Enkelte hendingar er skildra på ein veldig fin og varm måte, medan andre deler av boka er irriterande og unødvendige. Det låg lenge an til eit terningkast 3 - men avslutninga gjer at eg puttar på enno ein prikk.

Slutten gjev oss ei påminning om at sjølv om døden kan ramma brått og brutalt, må livet gå vidare. Gjennom tårene kan ein skimta både håp og framtidstru.

Meir på bloggen min

Ikke på høyde med Alltid tilgivelse, Berlinerpoplene og Eremittkrepsene, men absolutt en lesverdig bok. Fin skildring av Tormod sitt liv og bakgrunn. For min del ble det litt for mange lik og begravelser i denne boka nå da Torunn også har gått inn i begravelsesbransjen. En overraskende avslutning.

Jeg hadde nok ikke gitt den 6 om jeg ikke hadde lest de 4 andre først. Har lest flere omtaler av boka og de varierer en del, men jeg er enig med VG i at her er det åpnet for mer. Slutten ble litt tårevåt for min del... :o)