Bokelskere.no

Bjørn Beltø seriens fjerde bok: I denne drivende gode boken om skjulte skatte, kodede meldinger i eldgamle skifter og mord iblandet imponerende henvisninger til faktiske bøker syr Tom Egeland sammen en imponerende fortelling. Når en leser de siste sidene av etterordet kommer det frem at Egeland må ha tilbringt MYE tid på biblioteket for å lese seg frem til egnede passasjer i gamle skrifter for å brodere en intrikat historie som en kan innbille seg er ren fakta. 550-eller-så sider ble pløyet i stort tempo. Foreløpig blant Egelands beste Beltø-historier!

En bok som er godt samkjørt, med et godt og solid forarbeid. En bok proppfull av filosofiske tanker og sitater. Boka holder et utrolig tempo. At den er lettlest vil jeg ikke påstå, siden den er proppfull av historie og fakta. For et hode interessert i historie er denne boken perfekt. Spesielt hvis du også liker konspirasjoner, hemmelige foreninger og merkelige ritualer. For full anmeldelse, se: edgeofaword: nostradamus testamente

Jeg syns denne boka var bra! Leste noen omtaler her inne etter at jeg hadde kjøpt boka, men før jeg fikk lest den selv. De omtalene jeg leste skrøt ikke akkurat av boka, så jeg hadde lave forventninger til historien da jeg begynte å lese. Men du verden som sidene fløy! Boka er interessant, spennende og inneholder mange kildehenvisninger og mange teorier. Syns de var bra fletta inn i fortellinga. Det er riktignok et sammensurium av fiksjon og teori her, og det kan være vanskelig å holde styr på hva som er hva. Men ta det for det det er; underholdende litteratur!

Her er min anmeldelse av Nostradamus testamente. (Ekstern lenke)

Nei, eg er ikkje lei av kodeknekking-bøker. Ikkje enno. Dette var ei røvarhistorie etter min smak; ein jordnær om enn litt nerdete og sær hovudperson, ein rundtur i historie og geografi, brukbart plott, tankevekkande drøftingar, og skattejakt. Masse skattejakt. Og wikipedia- og google-oppslag i fleng undervegs.

Dette er det første møtet mitt med Egeland sin arkeolog-(anti?)helt Bjørn Beltø, og eg er positivt overraska. Eg har lest litt blanda omtaler av denne boka og hadde såleis noko reduserte forventningar, men dette var virkelig ei spanande og interessant historie, og konstruert rundt ei imponerende mengde fakta-innslag.

Det fell naturleg å samanlikne boka med Dan Brown sine eventyr, det er jo langt på veg historier som er bygd opp på same måten. Held ein «Nostradamus’ testamente» opp mot Brown sine «Da Vinci-koden» og «Inferno», som er dei eg har lest, vil eg påstå at Egeland sin bok ikkje stend noko tilbake for Brown sine bøker. Og når eg les på diskusjonstrådar her inne at dei førre bøkene til Egeland er enno betre så blir det fort til at eg kjem til å skaffe meg nokre av desse også.

Ja men jag vet bara inte ....En del folk älskar att höra sin egen röst fast de inte har något att säga. Att läsa detta kändes på det sättet. Eller att det var som att ta i för mycket. Elak? Ja. Men jag ska testa att läsa en annan bok av författaren så kanske jag läser om den här. Eller inte.

Det er imponerende hvor mye Egeland har satt seg inn i historien til og kunnskapen om enkeltpersoner, ordener og religioner. Og måten han gjør en krim av dette er kjempebra. Det som trekker ned er at noen scener blir litt omstendelige, samt at han blir for misjonerende for sitt ateistiske syn.

Veldig bra bok. Liker plottet og handlingene i teksten. Slutten var ganske overraskende, på ikke en veldig god måte. Men ellers så er den helt fantastisk.

Det var på den tida da Da Vinci-koden tok verden med storm. Koder og konspirasjoner var kult, og folk ville ha mer. “Bøker som ligner på Da Vinci-koden” var nok den mest populære sjangeren det året. I bokhandelen pusha vi Prost Gotvins geometri og Sirkelens ende – sistnevnte ble trykket i stadig nye opplag enda den var flere år gammel, og ble solgt med argument om at den var “myyye bedre skrevet” enn Da Vinci… og hadde karakterer som var langt mer interessante enn Dan Browns pappfigurer. “Det er til og med en albino med”, sa vi og humret mens vi slo boka inn på kassa.

Sånn gikk det til at vi forelsket oss i Bjørn Beltø. Nå (vel, i fjor en gang) er vår alles kjære albinoarkeolog tilbake i sin fjerde bok. Det er i hvert fall det som står på omslaget: “BJØRN BELTØ ER TILBAKE!” med versaler og utropstegn.

Nåh. Jeg er sannelig ikke så sikker.

Har Bjørn Beltø alltid vært så irriterende? Det kan umulig være noe godt tegn for en bok når leseren får lyst til å rope til hovedpersonen “SE NÅ TIL Å HOLD KJEFT MED DET TANKEPJATTET DITT SÅ VI KAN KOMME VIDERE MED HISTORIEN!” med kapiteler og utropstegn.

For det er en historie her et sted. Den er kan hende til og med spennende. Her er gamle skrifter og koder og hemmelige beskjeder, her er Nostradamus og Machiavelli og Julius Cæsar. Her er ikke minst Vatikanet – å, som vi elsker vatikankrim – Da Vinci-koden er allerede nevnt, det samme er Prost Gotvins geometri, og Vatikanet var så kriminelt populært at Dan Browns skrev enda en bok med konspirasjoner herfra (Engler og demoner). Nostradamus’ testamente byr på onde kardinaler og annet grums i fleng for dere som simpelthen ikke får nok av emnet.

Ja, så var det historien da: Et nylig funnet brev som Nostradamus i sin tid skrev skal visstnok vise veien til Paktens Ark. En professor blir kidnappet. Bjørn Beltø blir innblandet, og sammen med den forsvunne professorens kone Angelica kjører han rundt i Italia i bittesmå biler og besøker folk. Noen av dem dør, andre ikke. På veien rekker Bjørn Beltø å tenke liksomfilosofiske tanker om at tiden går, at uendeligheten er, vel, uendelig, og at det er kjipt å være innelåst. Og så tenker han litt på hun pene professor-kona.

Bjørn og Angelicas roadtrip er ispedd noen passasjer om den kidnappede professoren som mest av alt minner denne leseren om den gangen hun forsøkte å lese Organisten. Her er koder som skal dechiffreres, og for at så skal skje, må leseren få en innføring i denne kunsten. Det er plasskrevende og langdrygt, men den nyvunne kodekunnskapen kan for eksempel brukes til å sende klissete Facebook-meldinger til kjæresten uten at resten av verden skjønner hva som står der, så helt bortkastet er det ikke.

Men langdryg er altså stikkordet. Dette er ikke en “kom for sent på jobb fordi jeg lå oppe hele natta og leste”-bok. Det er heller en “nå har jeg faktisk lest fem sider, så nå fortjener jeg å legge meg og sove”-bok.

En bekjent har som prinsipp at en bok ikke er bra om den er for lang. Det du ikke får sagt på 600 sider er ikke verdt å si, mener han. Nostradamus’ testamente er på 598 sider – omtrent 200 sider for mye. Æsj, jeg skulle heller ha lest Sirkelens ende to ganger til.

Nb! Denne omtalen kom til da leseren var drøyt halvveis. Det kan man jo si er en smule urettferdig mot boka. Den kan jo i teorien ta seg enormt opp på slutten. Hvis så skjer, skal jeg selvfølgelig moderere anmeldelsen når hele boka er ferdiglest. Når det i så fall blir, er for tidlig å si, men det kan ta sin tid. Men som Bjørn Beltø sier: “Tiden kan gå uendelig langsomt og forrykende fort.”

En underholdene og spennende bok, som vanlig fra Tom Egeland. Nok en gang er det religiøse konspirasjoner, koder og anagrammer som Bjørn Beltø vikles inn i. Dette sammen med kristne fundamentalister og tåkelagte organisasjoner i CIA, så er alt komplett for en mørk natt i godsofaen med vin og stearinlys. Dette faget kan Tom Egeland nå. Han er blitt en kyndig håndverker på dette feltet, hvor man blander fakta med fantasi, og Egeland utviser stor fantasi i denne boka. Skomaker bli ved din lest. Anbefales for lesere som liker denne sjangeren.