De tre bøkene om Hulda Hermansdóttir har alle manet frem en stemning med mystikk på en litt enkel måte. Denne er intet unntak, veldig bra islandsk krim.
Den tredje boken om Hulda Hermannsdottir i Reykjavik-politiet. I februar får Hulda ansvaret for en sak med et drept eldre ektepar, Erla og Einar, problemet er bare at de antagelig har vært døde siden rett før jul. Hun har også en sak om en forsvunnet ungjente og sine egne problemer med datteren Dimma.
Boken begynner litt trått, men snart blir det både grøssende og skummelt, men etter hvert skjønner vi at det er noe som ikke helt stemmer på den meget avsidesliggende gården til Erla og Einar.
Rangar Jónasson skriver godt, men jeg synes på en måte at saken med Dimma bare ble en hendelse sånn helt i utkanten av romanen og at den enten burde vært utelatt eller fått mer plass. Jeg skjønner at poenget er at den skal påvirke Hulda når hun gransker de to sakene som kanskje viser seg å ha en sammenheng, men jeg tror historien kunne vært minst like god uten dette sidesporet. For det blir liksom ikke særlig troverdig når det virker som om ingenting skjer etter det som skjer med Dimma, synes jeg i alle fall.