Bokelskere.no

Dette var min første bok av Ida Hegazi Høyer, og denne likte jeg skikkelig godt! Det er fantastisk hvordan hun gjør så vi er inne i hodet på Henrik Wold og følger hans tanker og holdninger. Ser mange syns han er ufordragelig og kynisk, men jeg må innrømme at jeg også får litt medynk med ham jeg. Det er bare akkurat som han ikke har noen sosials antenner i det hele tatt.

I likhet med en annen anmeldelse her, deler jeg synet om at Henrik Wold ikke er en unik kirurg. Han er likevel litt mer enn andre vil jeg tro. De sosiale sperrene fungerer i denne boka, og jeg tror på det. Hent frem minnene du har av antisosiale skikkelser du har møtt opp gjennom livet og sleng på en legeutdannelse så har du Henrik Wold. Man aner raskt hvor veien går, ingenting her er en overraskelse for man vet jo at livet rakner for Henrik. Det interessante her er jo hvordan han velger å møte det, og hvordan det utarter seg.

Fantastisk morsomt å følge denne legen på vei mot avgrunnen i kampen for å være seg selv til det fulle.

Det første jeg tenkte på da jeg startet å lese romanen Kirurgen av Ida Hegazi Høyer, var en episode i 2020 i radioprogrammet Drivkraft der Marie Louise Sunde var gjest.

«Marie Louise Sunde er kirurg, gründer, forfatter og likestillingsforkjemper. Hun sa opp kirurgjobben i protest mot ukultur og maktmisbruk på operasjonsstuen. I dag kjemper hun for kvinners rettigheter verden over og er daglig leder i selskapet Equality Check, som er en slags tripadvisor der de ansatte kan vurdere hvor likestilt egen arbeidsplass er.»

Romanen er en av seks romaner som er nominert til prisen jeg skrev om i dette innlegget:

P2 lytternes romanpris 2022, de seks nominerte

Det er sjelden jeg leser bøker der hovedpersonen er fremstilt så gjennomgående usympatisk som kirurgen Henrik Wold. Tenkte innimellom på de ufordragelige finanskarene i TV serien Exit.

Henrik Wold er en ufordragelig fyr uten sosiale antenner. Sikkert en eller flere slike som fikk Marie Louise Sunde til å si opp jobben sin på Ahus. Kanskje forfatteren har latt seg inspirere av hennes historie. At det i prestasjonsyrker finnes slike mennesketyper er ingen overraskelse. Uansett: det skal bli spennende å lytte til juryens diskusjoner rundt romanen.

En smakebit:

«Det var en iboende systemfascinasjon som hadde ført ham til medisinstudiet. Behovet for å skru ting fra hverandre og betrakte de ulike bestanddelene, fikse det som var defekt, få maskinen til å virke igjen. Ikke nødvendigvis ønsket om å redde liv, slik mange trodde. Å redde liv var selvsagt en bonus, det samme var høy inntekt, men det var det tekniske aspektet som hadde vært det mest forlokkende, altså selve håndverket, noe som også var hovedårsaken til at det å skulle nøye seg med å være allmennlege hadde vært utenkelig for ham. Prat hadde aldri vært hans sterkeste side, verken privat eller i jobbsammenheng, og bare tanken på å måtte snakke med pasienter dagen lang, slik han hadde erfaring med fra turnus, bød ham imot. Han hadde et par venner fra studietiden som nå jobbet som fastlege, og han skjønte ikke hvordan de holdt ut. For ham var det ille nok med de korte samtalene han ble pålagt å ha med dem han opererte. Enkelte pasienter ville ha et ansikt på mannen med skalpellen, som de sa. Enkelte pårørende kunne også være svært forlangende, som nå — første operasjon på dagsordenen var en niårig jente som hadde blitt innlagt i løpet av natten etter tre dagers opp kast med påfølgende dehydrering, magesmerter og feber. Til tross for væskebehandling og kvalmestillende medisin hadde ikke symptomene gitt seg, og alt tydet på blind tarmbetennelse. Å fjerne en blindtarm var normalt sett et elementært kikhullsinngrep, den basale informasjonen kunne like gjerne blitt gitt av en operasjonssykepleier, men de smått hysteriske foreldrene hadde altså insistert på å få snakke med ham. Så rolig han kunne gikk han bort til dem, der de satt og ventet i gangen ved kaffebordet, mor med fett hår og mørke ringer under øynene, far med maniske fingre knugende i det digre hipsterskjegget. Praten tok ikke mer enn om lag ti minutter, hvor han i grove trekk forklarte dem hva han skulle gjøre og hvordan det skulle foregå, men det var likevel nok til å irritere ham.»

Omtalen er fra dette blogginnlegget

Hva skal man si om Dr. Wold? Jeg synes han innfrir alle fordommer (og han gir meg dessverre samme følelsen som noen kirurger på gastroavdelingen ga meg som student). Alle får gjennomgå. Kvinner, funksjonsnedsatte, utenlandske mennesker, overvektige mennesker, folk uten legeutdannelse og folk med «vanlig» følelsesliv er bare noen eksempler. Karakteren er beinhard og godt skrevet. Jeg undres om han er født sånn eller blitt sånn. Jeg får også lyst til å fjern-diagnostisere.

Boka i seg selv er helt grei. Den tar seg opp etter at en bikker 100 sider synes jeg. Til at Hegazi Høyer er min favorittforfatter var jeg muligens litt skuffet. Den var ganske annerledes enn andre ting hun har skrevet tidligere. Jeg er likevel glad jeg leste den

Historien er handlingsdrevet, uventede vendinger dukker opp innimellom, og det bygges opp til en avslutning med smell i.

Velskrevet og godt komponert (lege)roman hvor forfatteren har en unik evne til å gi leserne et godt portrett av et menneskesinn som er i ferd med å møte veggen.