Bokelskere.no

Jeg kjøpte denne boka på en flyplassbokhandel da jeg fikk et opphold på 6 timer til neste fly. Valgte boka ut fra meget rosende omtaler på omslaget, samt at jeg har sett filmer og lest andre bøker der tidsforskyvelser eller tidsstopp av ulik art har vært utgangspunktet for god underholdning.
Denne boka ble påbegynt og lest ferdig samme kveld, og klarte ikke helt å leve opp til forventningene. Til det ble det alt for langtekkelig og mange gjentakelser. Pluss for at boka er lettlest og kan slukes i ett. Men jeg tviler på at jeg kommer til å lese ytterligere 6 bøker for å finne ut hvordan dette går. Det er mulig jeg hadde blitt mer fascinert av konseptet hvis jeg ikke hadde lest Matt Haig sine bøker "How to Stop Time" og "The Midnight Lilbrary" tidligere. Begge disse har stor underholdningsverdi og som leser blir man utfordret til å tenke over en rekke spørsmål og problemstillinger som hovedpersonene blir stilt overfor. Det opplevde jeg ikke i særlig grad da jeg leste denne boka dessverre.

Tara Selter bor i Frankrike og opplever at tiden går i stykker. Hun våkner hver dag til 18. november, noe bare hun opplever og ikke mannen hennes eller noen andre. Hun lever videre i en parallell virkelighet gjennom ett helt år, hun teller dagene så hun faktisk vet at det har gått ett år. Prøver å finne en sprekk i tiden så den kan gå framover igjen. Utrolig spennende, fascinerende og godt skrevet. Jeg får litt assosiasjoner til Murakami. Boka er den første i en planlagt 7bindsserie. Fikk Nordisk råds litteraturpris i 2022.

«Underlig at man kan bli så foruroliget over det usannsynlige, tenker jeg nå. Når vi vet at hele vår eksistens hviler på merkverdigheter og usannsynlige sammentreff… Man skulle tro at denne kunnskapen kunne ruste oss bare en anelse til å møte det usannsynlige. Men det er åpenbart omvendt. Vi har vent oss til å leve med det uten å bli svimle hver morgen, og i stedet for å bevege oss forsiktig og nølende rundt i konstant forundring går vi rundt som om ingenting har hendt, tar merkverdigheten for gitt og blir svimle hvis tilværelsen viser seg som den er: usannsynlig, uforutsigbar, merkverdig.»

Hovedpersonen blir fanget i tiden. For alle rundt henne blir verden nullstilt i løpet av natta, og torsdag 18 november gjentar seg som hakk i plata uten at noen andre oppfatter at noe er galt.

Boka er en pussig blanding av 50% treg og 50% fascinerende. Et stykke inn i boka tenkte jeg: «hjelpe meg, dette gidder jeg ikke.» Men så bestemte jeg meg for å fullføre, og det skjedde akkurat nok til å holde på interessen.
Jeg leste et tips fra en annen leser her inne om å lese hele boka i en jafs, hvis det er mulig. Jeg tror det er smart. Hvis man tar den fram av og til og leser litt nå og da vil man lett føle at boka står helt stille.

Forfatteren har planlagt 7 - syv- bøker! Da jeg nærmet meg slutten på bok 1 tenkte jeg å vente til bok 7 kommer ut for å få løsningen. Jeg orket ikke tanken på 5-6 bøker til med samme repetive tekst. Men så leste jeg omtalen av bok 2 og ser at ting tross alt utvikler seg. Så da lånte jeg bok 2 også, da:)

Det er så mange gjentagelser at det er litt utmattende. Samtidig er nok det grepet brukt for at leseren skal føle den samme desperasjonen som hovedpersonen. Å være fanget. I en og samme dag. Som spilles av igjen og igjen.
Og ting skjer, tross alt. Små hint og spor er lagt ut, og hovedpersonen selv tar forskjellige grep for å gjøre livet begripelig og levelig.

Jeg plukket opp denne etter å ha lest mange an de vanvittig gode omtalene, men jeg ble veldig skuffet.

Språket er rikt, og jeg tror jeg forstår hva Balle prøver på gjennom å dra oss leserne inn i repetisjonen, frustrasjonen og forbauselsen til hovedpersonen. Jeg kjente virkelig på repetisjonen, men jeg klarer ikke å skjelne mellom om det er forfatterens intensjon eller slett håndverk, og helt ærlig har det ikke noe å si heller. Jeg kjedet meg, og avbrøt denne boken før jeg var ferdig.

Solvej Balle fikk Nordisk råds litteraturpris for denne medrivende studien av hvordan det oppleves når verden går av hengslene og stopper opp på én dag. Denne urovekkende tanken har streifet andre før, - det samme skjedde i filmen «Greyhound Day», på norsk «En ny dag truer», med Bill Murrey. Her blir opplevelsen fortalt og grundig analysert av den kvinnelige hovedpersonen, - som imidlertid opplever hendelsen annerledes enn mannen hennes. Hun opplever at hun aldri kommer videre, blir værende på den 18. november dag etter dag, men hun er klar over det og kan gjøre forskjellige ting den dagen, mens mannen hennes ikke er klar over at han gjentar de samme tingene dag ut og dag inn. Hun forteller ham det riktignok, og han er også nysgjerrig på å finne ut hva som foregår, - men han har glemt det neste dag! Det hele høres jo ganske spesielt og utrolig ut, men som hovedpersonen tenker i begynnelsen, - det er jo egentlig ikke mer utrolig enn enn at tiden vanligvis går så jevnt som den gjør!

Dette er første bind av et prosjekt som skal bestå av syv bøker, og bind 2 og 3 er allerede kommet ut. Jeg må bare innrømme at jeg ble veldig fascinert av boken, stupte inn i den og leste den på én dag, - den er bare på 200 nokså små sider. Men jeg skjønner man kan synes den blir kjedeligere hvis man leser den over tid og da ikke blir så revet med. Boken er full av detaljerte, og til dels repeterende, skildringer av ekteparets liv i en liten by utenfor Paris, - men så er den faktisk likevel spennende! Selv var jeg så tummelumsk av å ha vært i den verdenen ett døgn, at jeg tror jeg venter litt med å lese oppfølgerne, - men jeg ga den altså terningkast 6!

Da jeg leste boken (nr. 1), synes jeg det var tungt å komme gjennom fordi det var
Langsomt - langtekkelig - detaljer - kvelende - gjentakende...

Kanskje litt som å være fanget i tiden, og hver dag å våkne opp til akkurat det samme.

Er akkurat ferdig med bok nr. 2, og har til en viss grad samme følelsen der som over, men etter å ha lest nr. 2, ser jeg bok nr. 1 i et litt annet lyst. Kall det kanskje en modingsprosess?

Jeg får i all fall lyst til å lese de neste bøkene.

Vipper mellom 4 og 5, men ender opp med 5 etter å ha latt det synke inn en dag eller to.

Tara Selter bor i Frankrike med sin mann Thomas. De driver et nettantikvariat sammen. 18. november er hun i Paris for å kjøpe bøker til antikvariatet, men ender opp med å oppleve den samme dagen igjen og igjen. Flink bok, men kjedelig og uinteressant tankeeksperiment. Det holder med ett bind, merker jeg.

Jeg ble grepet av denne, det enkle språket, og den enkle handlingen, tross veldig kompleks historie. Men vanskelig å gjøre meg opp en mening uten å kjenne fortsettelsen, så bok 2, den må jeg jo lese..

Kjetil

Boken har fått nominasjoner og høye terningkast og skryt fra alle kanter. Derfor er det nesten så jeg ikke tør å si høyt at jeg kjedet meg gjennom mesteparten av teksten. Her fant jeg hverken språk eller handling som var verdt å bruke tid på, og angrer på at jeg leste ferdig. Og ja – jeg skjønner at feilen må ligge hos meg.