Bokelskere.no

Anmeldelse nummer 90

Jeg sitter her og skriver en anmeldelse igjen. Denne gangen om en bok der en kvinne er fanget i 18. november og tvunget til å gjenoppleve den. Over hundre (!) 18. november-dager har gjentatt seg allerede i starten av boken, og det knytter seg umiddelbart en spenning i meg. En spenning som nekter å gi slipp frem til siste sekund av lydboken er nådd. Hvorfor gjentar dagene seg for henne? Hvordan har hun håndtert det frem til nå? Hva vil skje videre? Disse spørsmålene driver meg frem og tilbake i tid sammen med henne, får meg til å lytte til hvert enkelt ord av den behagelige innleserstemmen etter tegn og ledetråder og visdom. Boken gir det hverdagslige et preg av forundring! Selv om kvinnen bare gjør helt vanlige ting, og språket ikke er spesielt vakkert, er det noe med situasjonen hennes som vekker nysgjerrigheten min og gir meg nytt perspektiv på en vanlig dag. Jeg liker enkeltheten i at hun observerer været, fuglene, lydene hun hører i huset, og alle menneskene som lever sine vante liv i gatene. Gjentakelsen av den samme dagen gir henne en forsterket sanseopplevelse, en mer bevisstgjørende nærhet til sine omgivelser.

Og det får meg til å tenke på min egne omgivelser og mine egne handlingsmønstre. Slik sett stimulerer lyttingen frem en meditativ tilstand av nærhet og trygghet til kaoset som omringer meg. Da ser jeg meg nødt til å ta i bruk en spesiell fremgangsmåte for å uttrykke alle følelsene og tankene mine. Av og til skriver jeg anmeldelser i samme ånd og følelse som boken har lykkes i å gi meg, fordi jeg ikke klarer å uttrykke meg på en annen måte enn å gjengi opplevelsen av den litterære egenarten, som en kunstnerisk etterligning basert på alle inntrykkene. Det nytter ikke å forklare. Jeg må male frem grunnstemningen, skildre mitt innerste tankevesen, og ved å skrive den ut med samme inspirerende energi, stiller jeg oss inn på samme eksistensielle bølgelengde. Slik sett vil du forhåpentligvis få oppleve det samme som jeg gjorde.

For jeg sitter her og skrive en anmeldelse. Jeg kunne kjenne alt igjen det øyeblikket jeg satte meg ned for å skrive. Først skal jeg skrive en introduksjon for å gi leseren et overblikk. Så skal jeg utdype i hoveddelen og avslutte det hele med en form for konklusjon. Jeg skal skrive om mine følelser til boken, sammenligne den med andre verk i samme sjangre, greie ut om mine analytiske observasjoner og komme med både positive og negative reaksjoner til karakterene, handling og språkføring. Et sted mellom to avsnitt skal jeg legge inn et sitat eller to fra boken. Som oftest er det sitater som gjorde ekstra godt inntrykk på meg underveis. Som fikk meg til å fundere over store ting - se livet i et annet lys, gi meg et nytt perspektiv på døden, utfordre mitt virkelighetsbilde.

Et minneverdig sitat.

Det merkelige øyeblikket hvor den faste grunnen forsvinner, og det
plutselig føles som om all verdens forutsigbarhet kan oppheves. Som om
en eksistensiell alarmberedskap plutselig aktiveres. En stillferdig
panikk som hverken får en til å flykte eller rope om hjelp. Og som
ikke krever ambulanser eller utrykning. Det er som om denne
beredskapen ligger parat bakerst i bevisstheten. Nærmest som en
grunntone man ikke hører til daglig, men som setter inn i det
øyeblikket man oppdager verdens utilregnelighet. En visshet om at alt
kan forandre seg på et øyeblikk. At det som ikke kan skje, som vi
absolutt ikke forventer, likevel er en mulighet. At tiden stanser. At
tyngdekraften oppheves. At verdens logikk og naturens lover bryter
sammen. At vi må innse at vår forventning om verdens konstans hviler
på et usikkert fundament. Det er ingen garantier, og bakenfor alt det
vi til daglig oppfatter som sikkert, ligger det usannsynlige unntak,
plutselig knekk og utenkelige lovbrudd.

Innholdet er prinsipielt sett alltid det samme i hver anmeldelse. Strukturer gjentar seg. Men ord er ikke like, for de kan jeg kontrollere. Rekkefølgen på ordene kan stadig manipuleres, innser jeg, og det finner jeg stor glede i. Selv om det ikke har fått meg ut av anmeldelse nummer 90 ennå, er det noe som bekrefter min selvstendighet. Så jeg gjør alt jeg kan for å bryte mitt eget mønster.

Allikevel: Til tross for at jeg kan velge ordene med omhu og plassere dem hvor jeg vil, er det alltid noe gjenkjennelig ved alle sammen. Små øyeblikk av déjà vu i hvert avsnitt og hver setning. De føyer seg på en måte inn i rekken av refleksjoner jeg har gjort meg tidligere, legger seg oppå dem som snø på gress, som dråper på et blad, eller som støv på en ferdig oppredd seng.

Underlig at man kan bli så foruroliget over det usannsynlige, tenker
jeg nå, når vi vet at hele vår eksistens hviler på merkverdigheter og
usannsynlige sammentreff. At det er på grunn av disse merkverdighetene
at vi overhodet er her. At det er mennesker på det vi kaller planeten
vår. At vi kan ferdes på en roterende kule i et grenseløst verdensrom
fylt med ubegripelige store objekter, med deler så små at tanken ikke
kan begripe hvor små og hvor mange de er. At disse uendelige små
gjenstandene midt i det ubegripelige store kan holde seg selv sammen.
At vi kan holde oss svevende. At vi overhodet er til. At hver og en av
oss har blitt til som én av grenseløst mange muligheter.

Jeg har for lengst kjent at denne prosessen med å skrive anmeldelser etter hver bok har beveget noe i meg. Psykisk og fysisk. Spesielt tiden i og utenfor meg har blitt merkbart forskjøvet. For hver anmeldelse har avstanden mellom nåtidens og fremtidige meg blitt større. Mitt yngre jeg ville nettopp ha lest boken og husket mange detaljer og fremdeles føle ettervirkningene av historien. Nåtidens jeg vil ikke huske så mange detaljer, vil glemme flere og flere av dem, og ettervirkningene av historien vil etter hvert bare kjennes som en svak during langt inne i sjelen min, lik regn som kun kan høres som konstant hvitt støy utenfor et vindu der noen hadde trukket for med tykke, svarte gardiner.

Det utenkelige er noe vi bærer med oss hele tiden. Det har allerede
skjedd. Vi går omkring og er usannsynlige. Vi har steget ut av en sky
av utrolige sammentreff. Man skulle tro at denne kunnskapen kunne
ruste oss bare en anelse til å møte det usannsynlige. Men det er
åpenbart omvendt. Vi har vendt oss til å leve med det uten å bli
svimle hver morgen. Og i stedet for å bevege oss forsiktige og nølende
rundt i konstant forundring, går vi rundt som om ingenting har hendt.
Tar merkverdighetene for gitt. Og blir svimlende hvis tilværelsen
viser seg om den er: usannsynlig, uforutsigbar, merkverdig. Og så
setter den inn: alarmberedskapen.

Men hver kveld sitter jeg allikevel og skriver en anmeldelse. Lyden fra tastaturet er som et orkester, og hvert tastetrykk en viktig del av samspillet. Når anmeldelsen er publisert, og noen uunngåelig nok leser den, vil det oppstå en forbindelse mellom oss, mellom monsteret som tar plass på internettet, krever din tid og oppmerksomhet, og leseren i etasjen over, som beveger seg rundt på et annet plan i denne verden, og som leser i sin tid. Vi blir et orkester i harmoni, uløselig viklet inn i hverandre i et mylder av erfaringer, en myriade av skjebner.

Og før jeg visste ordet av det, var anmeldelsen over.

Jeg kjøpte denne boka på en flyplassbokhandel da jeg fikk et opphold på 6 timer til neste fly. Valgte boka ut fra meget rosende omtaler på omslaget, samt at jeg har sett filmer og lest andre bøker der tidsforskyvelser eller tidsstopp av ulik art har vært utgangspunktet for god underholdning.
Denne boka ble påbegynt og lest ferdig samme kveld, og klarte ikke helt å leve opp til forventningene. Til det ble det alt for langtekkelig og mange gjentakelser. Pluss for at boka er lettlest og kan slukes i ett. Men jeg tviler på at jeg kommer til å lese ytterligere 6 bøker for å finne ut hvordan dette går. Det er mulig jeg hadde blitt mer fascinert av konseptet hvis jeg ikke hadde lest Matt Haig sine bøker "How to Stop Time" og "The Midnight Lilbrary" tidligere. Begge disse har stor underholdningsverdi og som leser blir man utfordret til å tenke over en rekke spørsmål og problemstillinger som hovedpersonene blir stilt overfor. Det opplevde jeg ikke i særlig grad da jeg leste denne boka dessverre.

Tara Selter bor i Frankrike og opplever at tiden går i stykker. Hun våkner hver dag til 18. november, noe bare hun opplever og ikke mannen hennes eller noen andre. Hun lever videre i en parallell virkelighet gjennom ett helt år, hun teller dagene så hun faktisk vet at det har gått ett år. Prøver å finne en sprekk i tiden så den kan gå framover igjen. Utrolig spennende, fascinerende og godt skrevet. Jeg får litt assosiasjoner til Murakami. Boka er den første i en planlagt 7bindsserie. Fikk Nordisk råds litteraturpris i 2022.

«Underlig at man kan bli så foruroliget over det usannsynlige, tenker jeg nå. Når vi vet at hele vår eksistens hviler på merkverdigheter og usannsynlige sammentreff… Man skulle tro at denne kunnskapen kunne ruste oss bare en anelse til å møte det usannsynlige. Men det er åpenbart omvendt. Vi har vent oss til å leve med det uten å bli svimle hver morgen, og i stedet for å bevege oss forsiktig og nølende rundt i konstant forundring går vi rundt som om ingenting har hendt, tar merkverdigheten for gitt og blir svimle hvis tilværelsen viser seg som den er: usannsynlig, uforutsigbar, merkverdig.»

Hovedpersonen blir fanget i tiden. For alle rundt henne blir verden nullstilt i løpet av natta, og torsdag 18 november gjentar seg som hakk i plata uten at noen andre oppfatter at noe er galt.

Boka er en pussig blanding av 50% treg og 50% fascinerende. Et stykke inn i boka tenkte jeg: «hjelpe meg, dette gidder jeg ikke.» Men så bestemte jeg meg for å fullføre, og det skjedde akkurat nok til å holde på interessen.
Jeg leste et tips fra en annen leser her inne om å lese hele boka i en jafs, hvis det er mulig. Jeg tror det er smart. Hvis man tar den fram av og til og leser litt nå og da vil man lett føle at boka står helt stille.

Forfatteren har planlagt 7 - syv- bøker! Da jeg nærmet meg slutten på bok 1 tenkte jeg å vente til bok 7 kommer ut for å få løsningen. Jeg orket ikke tanken på 5-6 bøker til med samme repetive tekst. Men så leste jeg omtalen av bok 2 og ser at ting tross alt utvikler seg. Så da lånte jeg bok 2 også, da:)

Det er så mange gjentagelser at det er litt utmattende. Samtidig er nok det grepet brukt for at leseren skal føle den samme desperasjonen som hovedpersonen. Å være fanget. I en og samme dag. Som spilles av igjen og igjen.
Og ting skjer, tross alt. Små hint og spor er lagt ut, og hovedpersonen selv tar forskjellige grep for å gjøre livet begripelig og levelig.

Jeg plukket opp denne etter å ha lest mange an de vanvittig gode omtalene, men jeg ble veldig skuffet.

Språket er rikt, og jeg tror jeg forstår hva Balle prøver på gjennom å dra oss leserne inn i repetisjonen, frustrasjonen og forbauselsen til hovedpersonen. Jeg kjente virkelig på repetisjonen, men jeg klarer ikke å skjelne mellom om det er forfatterens intensjon eller slett håndverk, og helt ærlig har det ikke noe å si heller. Jeg kjedet meg, og avbrøt denne boken før jeg var ferdig.

Solvej Balle fikk Nordisk råds litteraturpris for denne medrivende studien av hvordan det oppleves når verden går av hengslene og stopper opp på én dag. Denne urovekkende tanken har streifet andre før, - det samme skjedde i filmen «Greyhound Day», på norsk «En ny dag truer», med Bill Murrey. Her blir opplevelsen fortalt og grundig analysert av den kvinnelige hovedpersonen, - som imidlertid opplever hendelsen annerledes enn mannen hennes. Hun opplever at hun aldri kommer videre, blir værende på den 18. november dag etter dag, men hun er klar over det og kan gjøre forskjellige ting den dagen, mens mannen hennes ikke er klar over at han gjentar de samme tingene dag ut og dag inn. Hun forteller ham det riktignok, og han er også nysgjerrig på å finne ut hva som foregår, - men han har glemt det neste dag! Det hele høres jo ganske spesielt og utrolig ut, men som hovedpersonen tenker i begynnelsen, - det er jo egentlig ikke mer utrolig enn enn at tiden vanligvis går så jevnt som den gjør!

Dette er første bind av et prosjekt som skal bestå av syv bøker, og bind 2 og 3 er allerede kommet ut. Jeg må bare innrømme at jeg ble veldig fascinert av boken, stupte inn i den og leste den på én dag, - den er bare på 200 nokså små sider. Men jeg skjønner man kan synes den blir kjedeligere hvis man leser den over tid og da ikke blir så revet med. Boken er full av detaljerte, og til dels repeterende, skildringer av ekteparets liv i en liten by utenfor Paris, - men så er den faktisk likevel spennende! Selv var jeg så tummelumsk av å ha vært i den verdenen ett døgn, at jeg tror jeg venter litt med å lese oppfølgerne, - men jeg ga den altså terningkast 6!

Da jeg leste boken (nr. 1), synes jeg det var tungt å komme gjennom fordi det var
Langsomt - langtekkelig - detaljer - kvelende - gjentakende...

Kanskje litt som å være fanget i tiden, og hver dag å våkne opp til akkurat det samme.

Er akkurat ferdig med bok nr. 2, og har til en viss grad samme følelsen der som over, men etter å ha lest nr. 2, ser jeg bok nr. 1 i et litt annet lyst. Kall det kanskje en modingsprosess?

Jeg får i all fall lyst til å lese de neste bøkene.

Vipper mellom 4 og 5, men ender opp med 5 etter å ha latt det synke inn en dag eller to.

Tara Selter bor i Frankrike med sin mann Thomas. De driver et nettantikvariat sammen. 18. november er hun i Paris for å kjøpe bøker til antikvariatet, men ender opp med å oppleve den samme dagen igjen og igjen. Flink bok, men kjedelig og uinteressant tankeeksperiment. Det holder med ett bind, merker jeg.

Jeg ble grepet av denne, det enkle språket, og den enkle handlingen, tross veldig kompleks historie. Men vanskelig å gjøre meg opp en mening uten å kjenne fortsettelsen, så bok 2, den må jeg jo lese..

Kjetil