Viser 1 til 6 av 6 omtaler
Gårdsgutten, Oskar, finner en villunge i skogen, og klarer til slutt å fange den. Ungen er liten, misformet, og mangler språk. Under Oskars omsorg, vokser ungen urovekkende raskt, og det går etterhvert over stokk og stein, noe som ikke akkurat er uvanlig i Faldbakkens univers.
Plottet er interessant, men det hele blir litt vel overdrevet og til slutt uforståelig for min del. Savner nok den sedvanlige humoren.
«Man kan bruke hele livet på å ta avskjed fra familie, venner, folk, steder. Men når man skal si adjø til seg selv, kommer de fleste til kort. «
Jeg er forundret over hvor godt jeg liker bøkene som Matias Faldbakken har utgitt. Jeg liker at romaner med handling og karakterer som får meg til å le, og det er nok en av årsakene til at romanen til Matias Faldbakken faller i smak. I tillegg er handlingen i romanene uforutsigbar. Til tider ellevill. Slik er det også i Stakkar, romanen som ble utgitt i 2022. Hovedpersonen er Oscar:
«Det som er verd å nevne fra Oskars forhistorie, uten at man skal drive og fråtse i slike ting, er at han kom fra en situasjon med stusslig stell. Stellet i løpet av Oskars første år hadde vært til de grader skralt at det var risikabelt, ja, bent frem farlig for en ung gutt å vokse opp i. Såpass trasig hadde situasjonen vært at Oskar måtte omplasseres til en annen familie, det vil si Blums. Det hadde vært en usunn og knusende atmosfære i barndomshjemmet. Derfor hadde Oskar havnet her, omplassert, på Blums bruk, i en alder av tolv, og nå var han nitten. På bruket fikk han kost og losji pluss relativ stabilitet og en ukentlig pengeseddel i bytte mot de manntimene han la ned ved hjelp av sin unge, smidige kropp.»
Forlaget omtaler romanen slik:
«Den ensomme fostergutten Oskar jobber for kost og losji på bruket til Aud og Olav Blum. En dag oppdager Oskar et barn i skogen, en utemmet unge, som han fanger og tar med seg hjem. Ungen lider av veksthemming og er nesten helt uten språk. Men under Oskars forpleining begynner den å utvikle seg i en rasende fart.»
Det er lett å tenke at romanen har likhet med romanen Vi er fem som ble utgitt i 2019, når man leser forlagets omtale. Men det er ingen sammenheng mellom romanene. Jeg synes første del av romanen var best, når handlingen foregår på «bøgda». Herlige karakterer. Når handlingen flyttes til Oslo synes jeg den mister det som jeg liker godt med hans romaner, humoren. Da sniker det seg inn noe mørkt i handlingen.
Dette sitatet fra VG oppsummerer egentlig alt, og er grunnen til at jeg mener at Matias Faldbakken er Norges mest spennende forfatter for øyeblikket:
«Noe av det fineste med å lese Matias Faldbakken er at du ikke aner hvilken vei fortellingen vil ta.
Du vet bare at det blir bra. Veldig bra.»
Som jeg gleder meg til neste bok!!!!
For ei snodig bok! Gammeldags og moderne, komisk og dyster, vulgær og traust. Jeg var irritert, men oppslukt. Fascinerende. En gut på en gard finner et villt menneskebarn i skogen. Deler av boka ga meg John Ajvide Lindqvist-vibber!
Sist sett
