Viser 1 til 10 av 14 omtaler
Jeg hørte lydboken sammen med Leseklubben på NRK. Fantastisk god bokoppleser (Nils Johnson).
Denne boken er jo helt utrolig fin - og overraskende så! Den inneholder så veldig mange vakre skildringer av det mellommenneskelige blant så alt for tause og innesluttede mennesker. Jeg ble rørt igjen og igjen.
En fantastisk passasje fra boken (klipp og lim fra interwebben, derav litt rart formattet) - antakelig fremstår den ganske uinteressant om man ikke har lest resten av boken først, men for dem som har lest den er dette bare vakkert:
Da alle Arbeiderne var forsvundne og Sten-
fjøset var færdig og hele Sellanraa igjen laa forlatt da
hadde Inger en Krise og graat meget og slet ondt. Hun
lastet ingen anden end sig selv for sin Fortvilelse og hun
var dypt ydmyg. Bare hun kunde tale med Isak og lette
sit Sind, men det gjorde ingen paa Sellanraa, at de talte
om sine Følelser og bekjendte noget. Saa bad hun Man-
den svært omhyggelig ind til Maaltiderne og gik like
bort til ham og bad ham istedet for at rope fra Dørhellen,
og om Kvældene saa hun over Klærne hans og satte i
Knapper. Men Inger gik endda videre, en Nat reiste hun
sig paa Albuen og sa til Manden: Du Isak? — Hvad det
er? spør Isak. — Naa, er du vaken? — Ja? — Nei det
var ikke noget, sier Inger. Men jeg har ikke været som
jeg skulde. — Hvad? spør Isak. Det undslap ham og han
kom sig paa Albuen han ogsaa. De laa og talte videre;
hun er nu allikevel et makeløst Kvindfolk og har et fuldt
Hjærte: Jeg har ikke været som jeg skulde imot dig, sier
hun. Det gjør mig saa ondt! — Disse enkle Ord rører
ham, rører Kværnkallen, han vil sandelig trøste Inger,
han forstaar ikke selve Saken, men han forstaar bare
at det er ingen som hun: Det skal du ikke vør at graate
for, sier Isak, for det er ingen som er som vi skal!
— Naa. Neinei, svarer hun taknemmelig. Aa Isak han had-
de slikt sundt Skjøn paa Tingene, han rettet dem op naar
de hældet. Hvem er som vi skulde være?
For en fryd å høre lydboka lest av Nils Johnson! Fine diskusjoner om boka i Leseklubben på NRK.
Denne boken fenget meg utrolig mye fra start. Språket og skildringene av Isak som starter sin gårdsdrift ut fra intet kan nok neppe gjøres bedre. Imidlertid klarte jeg ikke helt å holde den samme entusiasmen gjennom hele boken, og bokens del to ble mest gjennomlesing for min del, dog skal det nevnes at man fiskes tilbake mot slutten. Helt klart en flott bok, men lander på terningkast fire.
Jeg hørte "Under høststjernen", "En vandrer spiller med sordin" og "Den siste glede" på lydbok, og begynte deretter på denne. Det er godt mulig jeg var litt mettet på denne typen fortellinger etter de tre første, samt at jeg kanskje ikke var like begeistret for opplesingen av "Markens grøde". Jeg må si jeg likte de tre vandrerfortellingene bedre, og er vel kanskje litt overrasket over den anerkjennelsen denne boka har fått, i allefall om man tar i betraktning at de tre andre er relativt ukjente. Jeg satt igjen og tenkte at jeg ikke hadde kommet noe særlig innpå noen av personene, noe jeg følte i langt større grad i vandrertrilogien.
Oppdaget jo raskt at det er en helt annen forfatter som i 1917 skriver Markens Grøde enn han som skrev Sult, Mysterier, Pan og Victoria før århundreskiftet. Borte er de grublende, konfliktfylte hovedpersonene, inspirert av de store russerne, og tilbake er et persongalleri som nok vipper nær karikaturen, men som danner en lettlest og til tider morsom historie (sauen med de flate ørene!). Det er den samfunnsengasjerte forfatteren som har trådd fram. Hamsun er 60 år når han skriver Markens Grøde under første verdenskrig og han har en del på hjertet.
Jeg ble raskt glad i folkene på Sellanrå og ønsket så inderlig at det skulle gå dem vel. Jeg bevet for at uår og tørke skulle rive ned alt de hadde bygd opp. Men Hamsun legger en beskyttende hånd over dem i form av en nær allmektig Geissler. Geissler ser over Sellanrå og ser at «det er godt». Vår bokelsker Marit Håverstad har oppdaget at Geissler – i likhet med Hamsun selv – har røttene sine fra Garmo i Lom! Så er det vel forfatteren selv som trer inn på Sellanrå da. Men Geissler beskrives som «overfladisk og lite samvittighetsfull», «alt på slump, grænserne, prisen, navnet…», kan vi stole på hans/forfatterens hjelp i det lange løp?
Det er menneskenes råskap og dårskap som skal til pers i Markens Grøde, med en advarsel om byens ubrukelige forfengelighet. Bondekjerring, bli ved din lest! Gårdbruker, i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød! (Som Gud sa til Adam før han forviste dem fra Edens hage). Det er trygghet i å dyrke jorden.
Tre år etter at Markens Grøde ble utgitt ble Bondepartiet stiftet i Norge. Den første Bondepartiregjeringen (1931-33) hadde faktisk Vidkun Quisling som forsvarsminister. Fascistiske og nazistiske sympatier kunne spores i den nasjonalistiske delen av Bondepartiet: nasjonen skulle være fundament for en sterk stat med en autoritetstro befolkning som utviser pliktfølelse, ære, lojalitet og selvoppofrelse. Familien skal være grunnleggende byggestein og kvinnens plass skal naturligvis være i hjemmet. Ideen om raseoverlegenhet følger med; det skal skapes lebensraum for den rette rase; følgelig må underlegne raser fjernes med vold.
Jeg skal ikke uttale meg om hvor Hamsun sympatier lå, selv om flere av elementene i ideologien er gjenkjennbar i Markens Grøde. På den tiden boken ble skrevet var ikke nazismen som ideologi skapt engang. Jeg har nylig lest Stefan Zweigs «Verden av i går», og det er slående hvor ulike to samtidige forfattere kan utvikle seg. Zweigs prosjekt var det kulturelt forente Europa og forbrødring på tvers av landegrensene. Hamsun synes (på sine eldre dager) opptatt av tilbake til røttene og jorden. Begge har de dog til felles at de ikke levner uttalt tro på kvinnekjønnet. Kvinneskikkelsene i Markens Grøde er begredelig lesning. Jeg har dog igjen å lese de siste 60 sidene - kan Knut reise kjerringa?
"Markens grøde" er intet mindre enn et mesterverk av en roman. Det er så mange lag i denne historien at det ikke er enkelt å skulle beskrive dette med få ord. Den fikk da også Nobels litteraturpris i 1920.
«Kråkmo-tinden ved Sagfjorden i Hamarøy. På dette avsidesliggende stedet begynte Hamsun sommeren 1916 å skrive på denne store bonderoman Markens Grøde. Men det gikk trådt. I januar 1917 hadde han ikke prestert mer enn 40 sider. Problemene med å komme i gang bidro til å skjerpe konflikten mellom gårdsdriften og skrivearbeidet. Høyst sannsynlig var dette den utløsende faktor som førte til at Hamsun flyttet sørover igjen.
I flere brev hadde han klaget over at Hamarøy lå så langt vekk. Det tok tid å få frem korrekturen. Dessuten følte han seg rett og slett isolert. Og i 1916 begynner han å undersøke mulighetene for å skaffe seg et hus sørpå. Nyttårsaften 1916 skrev han til Erik Frydenlund at han ville flytte så hurtig som mulig, og i april 1917 stod familien på flyttefot. Alt dette satte fart i arbeidet med Markens Grøde, som ble skrevet ferdig i løpet av sommeren og utkom samme høst.»
Bildet og sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:
Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem
I boken jeg har lest og skrevet om i innlegget:
Regnbuen – en erindringsbok skrevet av Marie Hamsun- «Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss.»
skriver Marie Hamsun:
«Det hadde vært innholdsrike år for meg, de i Nordland. Også for Knut, tror jeg. Arbeidsår med slit og glede. Han pleide å si: Vi skal være som en rund ring, du og jeg. Og tenker jeg tilbake, så var vi det. Til det syntes meg at det kom en brist i ringen Jeg fikk denne angstfulle følelsen av at det var dyp i ham som var for dype for meg, kroker og vinkler i hans sinn som jeg var stengt ute fra og der farer lurte. Da hendte det at jeg skrev brev til ham som jeg i siste øyeblikk reddet tilbake fra posthuset for «du hjelper meg hvis du er glad».
Nå, nettopp mens han satt og skrev Markens Grøde, lovsangen til jorden og jorddyrkeren, midt i drømmen om Sellanraa, var det blitt en nødvendighet for ham å vende tilbake til byen.»
Romanen ble ferdig etter at de var flyttet til Larvik. Og endelig har jeg lest den. Eksemplaret jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) er fra 1972 og illustrert av Karl Erik Harr.
Fra forordet:
«Knut Hamsun kom i 1917 med romanen Markens Grøde. Tre år senere fikk han Nobelprisen i litteratur for dette verket som representerte en ny side ved hans forfatterskap. Tidligere var tendensen satire og samfunnskritikk, i Markens Grøde derimot inntar Hamsun en positiv holdning. Han skriver om sin tro på jordbruket, på nybrottsarbeidet som den eneste livsnødvendige gjerning for mennesket: «Alltings Ophav, den eneste Kilde, Dei evige Liv.» Isak er nybrottsmannen i Markens Grøde. Vi møter ham på vei nordover i Ødemarka hvor han leter etter et fruktbart og vennlig sted å slå seg til. Vakker er han ikke, hans ord mangler åndens flukt. Rundt Isaks gård, Sellanrå, vokser det etterhvert frem et samfunn av ytterst forskjellige mennesker. Noen blir fastboende, andre kommer og går, men i sentrum står Isak på godt og vondt. Han er målet på de sanne, menneskelige verdier. Menneskene som reiser ut fra Sellanrå får et nytt livssyn i nye omgivelser, Hamsun fremstiller dem rastløse og ærgjerrige etter ytre tegn på rikdom. De som vender hjem henter ny kraft i naturen og i jordbruket. I Markens Grøde skrev Hamsun bedre enn noen gang før. Han forteller enkelt og direkte, han går stemningsfylte høyder i skildringen av nord-norsk natur, han fester mennesket til papiret og gjør det uforglemmelig med en samtidig naiv og innful replikk. Både i innhold og utførelse er Markens Grøde en av dette århundrets viktigste romaner.»
Jeg kjente på rastløsheten underveis i romanen. På grunn av språket måtte jeg sette ned tempoet. Jeg syntes begynnelsen var seig å komme igjennom. Er det så viktig at du leser den, spurte jeg meg selv flere ganger. Men så begynner det å skje noe mer. Den nye tid kommer til Sellanrå når Inger kommer hjem fra fengselsoppholdet. Markens Grøde. Flere personer kommer inn i handlingen. Det blir viktig for meg å få vite hvordan det går med Isak og familien, hvordan de påvirkes av endringene i samfunnet.
Det var viktig for meg å få lest Markens Grøde. Det er ofte den nevnes i forbindelse med at Hamsun, og jeg har kjent meg flau over ikke å ha lest den. Men så ærlig skal jeg være: for meg er forsatt Benoni og Rosa mine favorittbøker skrevet av Hamsun. Jeg kan bare tenke på dem, og så trekker jeg på smilebåndet. Benoni er en herlig karakter. Det gjorde jeg ikke når jeg leste Markens Grøde. Ikke at jeg opplevde den mørk eller trist. Den ga meg klare bilder av fortellingen i romanen. Det er vel bare det at det er 100 år siden den ble utgitt, og jeg er for rastløs til å kjenne etter hvordan det ville være å være leser i 1917 og deromkring. Det er vel der skillet går mellom en som har utdannelse innenfor litteratur og meg. Hadde jeg hatt det, hadde jeg aldri ventet så lenge med å lese Markens Grøde.
Omtalen er kopi av et innlegg jeg har skrevet om romanen på bloggen - linl
Markens grøde er min favoritt bok, lest den mange ganger.
Fantastisk god bok om nybyggeren Isak som starter med to tomme hender og bygger seg gård langt ute i ødemarken. Veldig god lydbokversjon opplest av Karl Erik Harr. Anbefales på det varmeste.
Sist sett
