Viser 1 til 8 av 8 omtaler
Hørt som lydbok. Boken ble litt for urealistisk etter min smak, det ødelegger litt av spenningen.
Ikke helt troverdig og et plott som egentlig ikke er spennende, men Lindell fikk meg engasjert og jeg likte boken.
Enkel å lese, men ikke spesiell på noen måte.
beste Unni Lindell bok av henne superbra spennende skrevet
Snø er tilbake med nye utfordringer.
Mer Snø
Hun heter egentlig Lydia Winther og hun dukket for første gang opp i Nabovarsel. Hun er kjent for å være i bransjen som veldig ung, og Marian Dahle har lagt merke til et talenthun har, og som jobben kan ha bruk for. Marian Dahle selv har en liten rolle i boka da det er ferietid, mens Snø opplever en slags splittelse i jobben. Hun er også redd for å møte en viss person hun har hatt en greie med ....
I mellomtiden blir man kjent med en gammel gård som drives av en godt voksen kvinne. Hun hjelper å gi kvinner som har vært i voldelig forhold et hjem, og gi dem trygge rammer til de finner ut hva de skal videre. Det er ikke åpent hele året, så tiden må brukes effektivt. Sammen hjelper de hverandre med hverdagslige sysler. Men eieren av gården liker det ikke da en av kvinnene begynner å snoke i området, og finner blant annet overvåkningskameraer utenfor.
Det er også minstenkelig når noen menn bare forsvinner. Klarer Snø å finne en sammenheng med alt dette?
Ikke begeistret over den nye retningen
Etter flere år med Cato Isaksen, er det uvant å lese om nye karakterer, først Marian Dahle og nå Lydia Winther. To helt forskjellige kvinner. Skjønner godt at forfattere ønsker å utvikle forfatterskapet sitt og prøve seg på nye ting, men personlig savner jeg Cato Isaksen. Selv har jeg ikke spesielt sansen for Dahle eller Snø. Dahle er kald og upersonlig, og Snø er superflink og oppmerksom. Man skjønner hvorfor de er som de er, men likevel synes jeg ikke de er like interessante som Cato Isaksen, og merker at han er et savn. Det er noe som mangler når jeg leser de nye bøkene av Lindell. I de fleste bøkene av Lindell var det uhygge, engasjement og man ble helt oppslukt, og merker at disse delene mangler i de siste bøkene hennes. De er ikke like avhengighetsskapende.
Det samme opplevde jeg med Fremmedlegeme som ble utgitt i høst. Lindell og Fossum er kvinnelige forfattere jeg har lest mye av oppgjennom årene, men opplever litt av det samme problemet med begge to. Etter at de har beveget seg på nye områder, har ikke forfatterskapet deres vært helt det samme som før.
I Fremmedlegeme beviser Lindell at hun fremdeles skriver godt og hun er god på å finne på spesielle krimsaker. Men Fremmedlegeme var dessverre ikke like engasjerende og man skjønte for tidlig hva som foregikk. Syntes også at avslutningen var noe komisk og lite troverdig. Lindell kan bedre enn dette. Det har hun bevist mange ganger før og jeg kommer til å lese flere av bøkene hennes, siden det er et forfatterskap jeg kjenner godt til. Drømmefangeren er fremdeles min favoritt av henne.
Fra min blogg: I Bokkhylla
(Eksemplar fra Bonnier Forlag, mot en ærlig anmeldelse)
Etter 100 sider orket jeg ikke mer. Det ble for stillestående og alt for mange karakterer å forholde seg til for meg.
Lydia Winther, alias Snø, er tilbake på jobb på Sentrum politistasjon, hvor hun for tiden jobber med en sak hvor flere menn er savnet. På hjemmebane sliter hun med tidligere problemer, og går til psykolog. På Politihuset jobber Mariann Dahle, sjef for Voldsavsnittet. Hun tilkaller Snø for å hjelpe til med en drapssak. Snø oppdager en sammenheng, som kollegaene ikke vil vurdere.
Nok en bra bok fra Lindell. Lindell skriver godt, og historien har en spennende framdrift.
Sist sett
