Bokelskere.no

Det skjer ofte med oppskrytte bøker, innholdet klarer ikke å leve opp til forventnigene. Når jeg loves «Verdens vakreste bok» er det klart jeg stiller beredt.
Dette er en stillferdig og fin beretning om hvor udramatisk og lite prangende det er mulig å leve og fortsatt ha det bra. Jeg likte boka, men den er ikke verdens vakreste.

Ett poeng for glimrende oversettelse som ikke kan ha vært helt enkel - tenk på ordspill, humor og rim i "Led oss ikke i fristelse, og frels oss fra hun blonde"! Romanen minner meg om bøkene til Fred Vargas, uvanlig persongalleri og nærmest lyriske innslag. Men Perrins bok er kronologisk så krøkkete at jeg må innrømme jeg nesten falt av mot slutten. Synd. Boken ville tjent mye på en mer kronologisk fremstilling. First things first!

Vakkert om det tragiske.

Jeg har sansen for gravstøttesitatene til hvert kapittel, og jeg kunne
gjerne tenkt meg å drikke te sammen med hovedpersonen og hennes
hjertevenn. Innimellom kjente jeg også en svak trang til å bli
blomstervanner på en avsidesliggende kirkegård. Jeg ble imidlertid ikke grepet av boka. Den var for stillestående og utfordret meg ikke. Jeg kan godt nyte en enkel bok, men da må det være en "page turner", det var ikke denne boken.

Ja, da har jeg også endelig fått lest Å vanne blomstrer om kvelden av Valélie Perrin. Det ble engelsk lydbok, for det er fremdeles 236 på venteliste på Sølvberget. Det blir en litt annerledes omtale denne gangen. Jeg har litt blandede følelser om denne boka. For meg var den litt lang. Veldig mange årstall og navn på folk som er gravlagt på kirkegården der Violette jobber. Kanskje lydbok-formatet gjorde det litt vanskelig å henge med i svingene her. Mange samtaler med enker som prater med Violette. Og jeg klarer ikke helt å tro på arbeidet på kirkegården. At hun bor der, dyrker blomster og grønnsaker, klapper kattene, snakker med etterlatte og svever rundt og tenker over livet. Men det er en veldig spennende fortelling som sakte nøstes opp. Den delen likte jeg. Selv om jeg ikke kan begripe hva Violette gjorde med en så kald og lukket mann halve livet. Altså, jeg har lyst å la meg begeistre og leve meg inn, men jeg klarte det ikke. Men lesverdig var den.

Nå er jeg passe lei av å lese om inskripsjoner på gravstøtter og begravelser. Den delen av boka som er fra nåtiden er temmelig middelmådig... samme med historien om Irene og Gabriel... det blir for mye av den... Historien om Violette fra fortiden likte jeg derimot, det er den delen av boka som er bra. Det er noe med den franske stemningen som også griper meg en smule, men totalt sett en litt over middels god bok

Helt midt på treet, men den kunne med stor fordel vært kortet ned 100 sider. En kvinne arbeider som gravlundvokter. Gradvis får man vite mer om hennes livshistorie, som strengt tatt kunne vært oppsummert i fire setninger. Vi får også innblikk i en annen kvinnes liv, noe jeg ikke fant spesielt interessant. Oppskrytt, det er min personlige mening. Ideen var god, men sluttresultatet ble langdrygt, repeterende og kjedelig.

Sikkert ei fin bok, men historien fenget meg ikke, så jeg gav opp etter ca en fjerdedel.

Denne boka hadde alt jeg ønsket. Godt språk, en følsom handling og gode beskrivelser av stemninger og personer.

Flere har sagt at dette er den vakreste boka de har lest, og den er en bestselger i Italia og Frankrike. Og visst er den vakker - nesten som å lese en film. Men jeg synes den hadde en treg start, og var litt for lang. Jeg trenger nok ikke så mye vakkert på en gang ...
Men etter en treg start, tok boka seg opp, jeg måtte lese videre og få svar på flere mysterier.