Høsten 1942 reiser Harriet fra Danmark til München. Hun er enke, mannen tjenestegjorde i Luftwaffe og ble skutt ned ved Krakow. De to sønnene etterlates på barnehjem, Harriet skal hvile ut hos Gudrun og Klaus, som tilhører nazieliten i München.
Harriet oppfatter seg selv som nøytral, men er det mulig når køene vokser, sykehusene fylles opp og dehumaniseringen gjør at tjenestepikene ikke har egne navn - de er alle Ludmilla.
Harriet beveger seg i en verden gjennomsyret av raseideologi og troen på den tyske overlegenheten.
Boka har ingen kapitler, den har form av en lang monolog - om rett og galt, om ansvar.
Kirsten Thorup beskriver de store kontrastene ubehagelig nært.
Skal du lese bare en krigsroman til, velg denne!
Rystende og interessant,
En dypt rystende fortelling om krigens galskap og nazismens konsekvenser for mennesker og samfunn. Fortalt fra innsiden under den mest intense perioden av den andre verdenskrig, blir dette en av de viktigste og mest velskrevne romanene jeg har lest på lenge. Soleklar kandidat for ny nordisk litteraturpris til Kirsten Thorup!
Svært godt skrevet om livet på innsiden av husholdningen hos en offisersfamilie i Nazi-Tyskland. Boken er skrevet fra Harriet, en dansk kvinne som skal på rekreasjonsopphold etter at mannen døde i en flystyrt under et militært oppdrag, sitt perspektiv. Hun kommer til Tyskland i sorg over ektemannen, til ekteparet Francke der han var en militærkollega til hennes mann, og blir underveis sjokkert over hva som foregår. Mye ytre handling, men også mye indre handling.
Jeg hadde gitt boken terningkast seks, det lå an til det, for den grep, rev og slet i meg. Dessverre holdt den ikke helt inn i mål, for meg var det som om forfatteren fikk litt dårlig tid helt på slutten, som om hun hadde skrevet for mye allerede og måtte avslutte før historien egentlig var ferdig. Det er ikke så ofte jeg tenker at en bok burde ha hatt flere sider, men denne skulle ha hatt en mindre hastig avslutning.