Bokelskere.no

Dette er ei bok som krev konsentrasjon og litt standhaftigheit i byrjinga, uvant med stilen.
1 kapittel startar med eit "vi", så held boka fram med eit "jeg" vekslande med "hun".
Skal ikkje referere innhaldet, men etterkvart åpnar boka seg og vi får eit fascinerande portrett av ei kompleks jente med eksepsjonelle kreative evner. Boka er overraskande, morosam, full av litteratur-referansar som gjer deg nysgjerrig, innhaldet gjer deg opprørt og kamplysten. Ei rik bok som eg er glad for å ha lese. Eg prøvde først på den originale engelske versjonen, men det er eit såpass spesielt språk at eg ga opp den og tok den norske, veldig bra omsett av Bjørn Alex Herrmann.

En bemerkelsesverdig, frodig og sær roman. Jeg har gjennom lesingen vekslet mellom vill begeistring og matt oppgitthet. Stilen er anekdotisk, springende og fylt av rytme. Det er oppramsinger, av forfattere fortelleren har lest, av eiendeler - men likevel henger den sammen som en helhet. Det er språket (som er sparsomt med tegnsetting) som binder det hele sammen, snarere en historien. Det er et muntlig språk, fullt av gjentagelser, lekent og fullt av overraskende vendinger.

Fortelleren er oppvokst i en arbeiderklassefamilie i «en av Europas raskest voksende by» i England. Vi følger hennes ferd mot språket og det å bli forfatter. Men det er ingen rettlinjet historie, vi tar mange vendinger innom små historier fortelleren har skrevet, ting hun har lest, om å bli sett, om å bli lest og om å ikke bli forstått.

Dette er en bok som skal leses sakte, slik at man får med seg rytmen i språket.