Vet ikke om jeg har nevnt denne før, men det har altså blitt noen forsøk før jeg kom meg gjennom denne boka. Hvorfor det mon tro? Carl Frode Tiller er jo Norges beste forfatter?
Altså, han ér det, det skal ikke sies med slik hermestemme. Nynorsk skriver han óg. Problemet med Tiller, eller problemet Tiller, er at bøkene hans er nærmest uleselige.
Tiller har en evne til å portrettere mennesket troverdig, gjenkjennelig og samtidig på sitt mest destruktive. Hvor Knausgård bruker tre sider på å fylle på en oppvaskmaskin, vil Tillers karakterer kanskje innledningsvis påpeke gaflenes uheldige plassering før de plutselig står opp til halsen i en samtale om hvem er minst tilstede som forelder.
I tillegg finner Tiller som regel også et uggent tema som selvmord, angst eller som her, et barns dødsfall å la handlingen spinne rundt. Det er altså så ufattelig utmattende å lese Tiller.
En typisk reaksjon på å starte en ny Tiller bok er å først glede seg voldsomt, uten helt å huske hvorfor, og etter første avsnitt erkjenne at dette orker en faen ikke holde på med. Og så fortsetter en da selvsagt.
Men litteratur må ikke være bare koselig for å være god. Tiller lar en få kjenne på ubehaget og skriver fortellinger en husker og bærer med seg i år fremover.
Et foreldrepar - Elisabet og Sakarias - har mistet sønnen sin i en ulykke. Trist, men fin hstorie som veksler mellom fortid (mens sønnen Johannes fremdeles er i live) og nåtid (hvordan foreldrene takler hans død).
Jeg-personen er ikke den samme gjennom boka. Den veksler mellom hver av foreldrene og Johannes. Vekslingen skjer i veldig glidende overganger og til og med i løpet av en enkelt setning. Veldig uvant at man plutselig skifter perspektiv slik - men man vender seg til det! Jeg likte hvordan personene fremstod, det virket troverdig.
Carl Frode Tiller ass!! For en forfatter! Han leker med måter å fortelle en historie på og han lykkes så det holder☺️ Nydelig og sår bok på en fortellermåte som ikke skal kunne gå an, også går det så til de grader an i Tillers penn❤️ Jeg er så imponert😍🤩
Som alltid en fryd å lese Tiller, sjøl om tematikken som vanlig er dyster. Et voksent par har mistet sønnen sin i en ulykke. Vi hopper fram og tilbake mellom ettertid og før ulykken. På en glimrende måte lar Tiller fortellingen flyte fra det ene perspektivet til det andre. Vi aner spenninger mellom menneskene i det sagte og det usagte. Det gjør vondt å lese, vondt å følge gutten som er så innestengt i seg sjøl, får nesten lyst til å hjelpe dem. Dårlig samvittighet over alt som ikke ble gjort for den annerledes gutten ligger som et teppe over sorgen. Boka berører også tanker om hvordan vi alle er forbundet med hverandre, levende og døde.
Sår og interessant bok om sorg og savn- og om skyldfølelse som river og sliter i en... Grepet med å la fortellerstemmen flyte fra den ene til den andre karakteren gjør at en som leser lever med i fortellingen på en unik måte. Tiller har klart det igjen!
Nok en kvalitetsbok fra Carl Frode Tiller. Han skuffer aldri. Boken er utfordrende å lese de første sidene i og med at fortellerstemmen skifter brått , men når skrivemåten har satt seg blir man revet med. Originalt og imponerende.
En uvanlig bok som gjør inntrykk! Trist og sår stemning. Poetisk og dvelende språk, (tidvis hele sider uten punktum), som på uvanlig og surrealistisk vis veksler mellom å skildre de tre hovedpersonene. Far og mor sliter både med seg selv og forholdet dem imellom etter sønnens dødsfall. Veksler mellom fortid og nåtid, og belyser fra flere vinkler hvordan de tre hadde det, hverdagen deres, og hva som førte til dødsfallet.