Bokelskere.no

En av flere utgivelser denne høsten det er ganske vanskelig å si noe morsomt om. 304 dager er en roman, men en av historielinjene er tett opptil en virkelig historie om en norsk krigsveterans reise, først oppvekst, så afganistan, og så PTSD og Nav.

På motsatt side forteller Stranger om Armans oppvekst i Afganistan. Først oppvekst under Sovjets invasjon, så borgerkrig, Talibans inntog og ikke så valgfri innrullering i motstandskamp. Den forteller ikke noe om Armans eventuelle møter med kommunalt og statlige hjelpeorganer for behandling og stønader.

Samtidig nøster Stranger inn et historisk innblikk i Talibans fødsel og fremvekst, fra Israels invasjon av Palestina i 1948, og helt frem til august i år, noe som i seg selv er imponerende, da jeg trodde det tok betydelig lengre tid å ferdigstille en bok.

Når Stranger da også forteller på en skala fra medium bra til meget bra, så er det ikke mye igjen å vitse om. Hva med de greiene om hesteterapi da, tenker du kanskje? Men nei, ikke i dag. Orker ikke.

Jeg triller tre av tre terapautiske hester for Stranger sin virkelige gode bok om angst og hvor (eventuelt latterlig) utilstrekkelig hjelpeapparat vi har også her i Norge.

Jeg har brukt 304 dager på å komme meg igjennom denne boka... 300 dager på den første halvdelen, og 4 dager på den siste halvdelen.... Har gjespa meg igjennom Afghanistans historie, som vi kjenner fra før, det ble som å høre på nyhetene i 5 timer.... bruddstykker av historien servert i en roman... Delene om Nicholas i Afghanistan er bra, men den utgjør vel 1/10 av boka, og når resten er bare er klipp og lim fra nyheter og fakta så blir dette en totalt sett kjedelig bok ja. Terningkast 1 til første halvdel, 5 til andre halvdel, det blir i snitt terningkast 3. Absolutt ikke på høyde med leksikon om lys og mørke....

Dette var ei sterk bok. Jeg har selv tjenestegjort i Afganistan, og kjenner godt til problemene med selvmordstanker, angst og PTSD. Simon Stranger klarer på mesterlig vis å skildre dette gjennom hovedpersonen Nicholas. Han kaster lys over krigsveteraner, og hva deres pårørende går gjennom.
Romanen skildrer to parallelle historier, hvor den ene forteller om Nicholas’ tilværelse som soldat i Afghanistan. Den andre historien forteller om den fiktive Arman som vokser opp i et Afghanistan preget av krig og blir dratt inn i Taliban. Fakta og fiksjon gir et rått og troverdig bilde av krig, og hva den gjør med mennesker, i begge land. Boka viser også hvor utilstrekkelig hjelpeapparatet i Norge er. En viktig bok.
«Kanskje er det ingen som egentlig vender tilbake fra krigen»

En ung mann ved navn Nicholas får jobb som grenader og reiser til Afghanistan for å kjempe mot Taliban. Leseren får innblikk i hvordan dette endrer livet hans og relasjonene til de rundt ham og den psykiske belastningen han får. Innimellom hans historie får man også innblikk i dagliglivet i Afghanistan og historien til en Afghansk mann ved navn Arman. Boka er fylt med Afghansk historie fra mange hundre år tilbake og fram til i dag. Boka er basert på sanne historier. Historien bærer preg av å ville fortelle leseren om konsekvensene av krigshandlingene og hvilke følger disse får for enkeltindivider, for samfunnet og storpolitikken.

Det beste med denne boken er hvordan den veksler mellom en norsk og en afghansk soldat sin bakgrunn, motivasjon og opplevelse ved deltakelse i krigen i Afghanistan. Boken gir en nøktern og upartisk beskrivelse av hvilke kostnader krigen har for enkelt personer. I lys av dette kan boken leses som en kritikk av Norges engasjement i krigen - både konsekvenser for sivilbefolkningen i Afghanistan, og forberedelse og oppfølging av de norske soldatene som deltok.

Skremmende aktuell

Tjue år med «krig mot terror» i Afghanistan har gitt oss så mange nyheter om krigshandlinger at vi ble vant til det. Det blir vanskelig å ta innover seg alle grusomheter, og det berører ikke så mange av oss direkte. Så har Simon Stranger skrevet denne fantastiske romanen på en måte som jeg føler gir ny innsikt, fordi historien presenteres på en måte som gjør det mulig å forholde seg til. Vekslingen mellom historien til Afghanistan-veteranen Nicholas, Taliban-krigeren Arman, referat fra politiske beslutninger før og under krigen samt historiske tilbakeblikk helt tilbake til Djengis Khan, synes jeg er svært vellykket. Nicholas’ historie er basert på en norsk soldats erfaringer, mens Armans historie er fiktiv og basert på flere intervju med afghanske unggutter og menn. Boka illustrerer veldig godt hva avgjørelser på makronivå kan bety for livet til den enkelte innbygger og soldatene som kriger. Dette er opplevelser som gjør at livet aldri kan bli som før.

Han skriver om ulike skjebnesvangre endringer på side 353:

Ingen av oss vet når livet plutselig endrer seg.

Øyeblikket da forhjulet på sykkelen kiler seg i trikkesporet i
asfalten, slik at du sendes på hodet over styret og smeller i bakken.
Øyeblikket da legen ser opp fra svarene på vevsprøvene som ble tatt
noen uker tidligere, og nølende forteller at det ikke ser så bra ut.

Øyeblikket da du løfter graviditetstesten opp mellom lårene og ser det
blå krysset som langsomt vokser frem i det vesle vinduet, at det
finnes et knøttlite foster som vokser inni deg.

Og for Nicolas, øyeblikket da all den oppdemmede angsten fra det siste
oppdraget i Afghanistan får ham til å bryte sammen, litt over to år
etter at han kom hjem.

Hvordan reagerer du når du så vidt har overlevd et angrep, har kommet hjem på perm og det er smørkrise i Norge? Vi får ikke tak i nok smør til å bake de tradisjonelle julekakene våre, og i en trygg hverdag er dette nok til å utløse krisestemning. Hva tenker du når du er i Afghanistan og kriger mot terror, og får høre på nyhetene at det er gått av en bombe i regjeringskvartalet? Litt etter kommer også nyheten om skyting på Utøya. Kan man heller ikke være trygg i Norge?

Selvmord er et tema i boka, både hovedpersonens selvmordstanker og det høye antallet selvmord i Norge. Sitat fra side 258:

Hvert år tar rundt seks hundre nordmenn sitt eget liv. For norske menn
mellom femten og førtini år er selvmord den vanligste dødsårsaken av
alle, og rager øverst på statistikken, før trafikkulykker, overdoser,
kreft og hjertefeil … … I Afghanistan, som for tiden er et av verdens
farligste land å leve i, er selvmordsraten blant de laveste i verden.
Unntaket er det økende antallet selvmordsbombere.

Bakgrunnen for NATOs engasjement i Afghanistan var Atlanterhavspaktens artikkel 5. Den sier at et angrep mot ett eller flere av medlemslandene skal betraktes som et angrep mot alle. Det er foreløpig den eneste gangen denne bestemmelsen er benyttet.

Sa jeg noe om at boka også er språklig veldig god? Han skifter elegant mellom det konkrete, det litt poetiske og det reflekterende, og jeg ble hekta fra første side. Faktaopplysningene «lures inn» slik at det ikke framstår som en oppramsing, og gir historien ekstra troverdighet. Her ligger det nok mye god research bak.

Nok en gang leverer Stranger solid. Ikke et overflødig ord, fengende og sterkt. Fikk frem tårene og rørte meg dypt. Denne glemmer man ikke så lett.
Tar opp krigen i Afghanistan , sett fra en soldats og en afghaners perspektiv. Noe av det beste jeg har lest👍anbefales🥰

Svært variabel kvalitet. Jeg synes romanen var sterk i begynnelsen og mot slutten av tiden i Afghanistan. Noen av faktafeilene virket forstyrrende.

Fantastisk bok. Stranger skriver veldig godt og boka er både interessant og sterk.
Lydboka er i tillegg lest av forfatteren selv, noe som gjorde opplevelsen ekstra god.

Fantastisk velskrevet og fengslende historie