Viser 1 til 10 av 11 omtaler
Her blir vi tatt med på alle opp og nedturer, samt følelsene til Elise, men det jeg liker best med boken er hva den får meg til å føle underveis, og det er ikke lite. Historien lar meg «oppleve» et annet menneskes liv fra lykkerus til de mest motbydelige scener, det er rått!
Kjos Fonn bruker, gjennom hele boken, antonymer, og de er det mange av. Jeg føler meg rimelig sikker på at dette er et litterært grep, for som kjent forsterker de hverandre, og dette er sterkt.
Det er store motsetninger mellom Elise sitt ytre vakre, yndige og vellykkede, til Elise sitt indre mørke kaos. På sett og vis kan man si at Elise sitt ytre er et antonym til hennes indre liv.
Jeg synes boken er interessant på så mange plan, og her er mye psykologi. Vi får ikke vite mye om faren, og egentlig ikke om moren heller, men noe sier meg at moren lever ut sitt liv gjennom datteren, og stiller for høye krav. Ikke et liv med fysisk avstraffelse som kjæresten Joakim opplever. Et traume, som for ham, er mulig å sette fingeren på, mens Elise kanskje sliter med et mer komplekst traume.
Går det bra, eller går det dårlig? Det kan du selv avgjøre etter å ha lest boken :)
En god og engasjerende skildring om det å være psykisk syk og å leve på utsiden av samfunnets normer. Til tider vond, kanskje fordi den ikke pynter på tilværelsen. Denne boka skulle jeg ønske jeg visste om da jeg gikk på sykepleierstudiet og hadde praksis i psykiatrien. En kilde til gode refleksjoner!
Elise er fra Uranienborg i Oslo. Både hun og moren er musikalske. Elise er solist i koret. Hun er blond, pen, og spesiell. Hun vil være best. Det vil moren hennes også. Med tiden tar det på å alltid være i toppsjiktet. Elise ser seg selv oftere og oftere utenfra. Hun vil bort, samtidig som hun er likegyldig til hva som skjer med henne. Det hjelper å minske kaloriinntaket. Elise sulter seg, og da hun får smaken på rus, er det gjort. Stoffet får henne til å føle seg nummen; verdens beste følelse.
God og rå historie om et sosialt fall, som virker grunnløst. Samlesing med Bokbloggerprisen.
Historien er godt skrevet, men det blir allikevel for mye oppramsing. Jeg føler jeg ikke kommer under huden på noen av personene i boken, og det blir for overfladisk.
Elise er 24 år når vi møter henne, men historien starter tidligere. Elise har alt; gode foreldre hun er veldig pen, blond, tynn, og hun synger himmelsk. Veien hennes er på en måte lagt for henne, og selv om hun ikke sier det direkte, så er nok forventningene for mye for henne. Hun har et mørke i seg, og en angst og uro hun ikke klarer å forstå. Hun utvikler spiseforstyrrelser, og døyver fra tidlig alder smerten med piller og alkohol.
Dette er en mørk historie om familie, kjærlighet og rus. Den er direkte vondt å lese til tider, men historien tar noen overraskende veier innimellom, som gjør at dette ikke blir en historie vi har hørt før.
På innsiden av en junkie. Tomheten som må fylles. En vakker og trist historie om rus, hvor man får forståelse for hvorfor det kan være vanskelig å slutte. Hovedpersonens skildringer av rusopplevelsen, beskriver et romantisert forhold til rusopplevelsene. Jaget og jakten etter roen. Vakkert og ekte.
«Pulsen opp, vekta ned. Store pupiller, liten kropp».
Elise har en stemme av sølv, ser ut som en alv og kommer fra et musikalsk hjem på Uranienborg. Til tross for de beste forutsetninger i livet ender hun som narkoman. Det starter med en spiseforstyrrelse, og snart er hun helt ute av kontroll. Gjennom boka følger vi Elise i forsøk på å komme ut av rusen. Hun kommer til trinn ni i Anonyme Narkomane, men vil hun klare å holde seg nykter?
En rå, hjerteskjærende, poetisk og brutalt ærlig fremstilling av rusens jerngrep.
Ei rystande oppleving å lesa denne boka, men for eit språk Kjos Fonn har! Min favoritt til å vinne P2-lytternes romankonkurranse
Sist sett
