Ein politibil kjem til eit torp i dei svenske skogane. På trappa
sit tre vaksne brør, som er våte og fulle av blod. Dei gret. Ved
sida av trappa står ei urne. Ein urovekkjande start på ein
roman.
Kapittel for kapittel blir historia om korleis dei hamna her på
trappa fortalt. Dei kapitla som handlar om barndommen,
beveger seg steg for steg framover mot hendinga som gjorde
at dei ikkje har vore her på over tjue år. Kapitla frå notida
begever seg bakover i tid.
Til saman avdekker kapitla korleis hendinga og rammene
rundt livet deira den gongen har prega dei tre på ulike måtar.
Romanen skildrar eit liv på grensa til omsorgssvikt sett
gjennom ein vaksen som ein gong var ungen som tok på seg
for mykje ansvar, eit ansvar som foreldra skulle tatt.
Boka har korte kapittel, og er svært godt skriven. Dette er ein
roman det ikkje er lett å gløyme.
Mye av det samme i denne romanen som I «Glem meg». Fryktelig trist og overraskende slutt.
Om vanskjøtsel og svik. Om voksne som drikker, og alle har sin egen historie om det som har skjedd. Om å overleve en barndom. Om å reise tilbake i tid, tre brødre og moren med i en urne.
Det er 20 år siden brødene sist var på torpet, der de tilbrakte somrene i barndommen. Nå er de tilbake for å spre morens aske i innsjøen. De har glidd fra hverandre på disse årene, men nå har de muligheten til å nærme seg igjen.
Det som skjedde den gangen, skal de nå prøve å prosessere, for alt endret seg for alltid under den skjebnesvangre leken. Men selv som voksne, blir de som barn igjen, og gammelt agg kommer til overflaten.
Schulman skriver utrolig godt om relasjoner, og man aner et mørke guttenes fortid.
Atter en gang en velskrevet bok ført i pennen av Alex Schulman. Denne gangen handler det om tre brødre fra en heller dysfunksjonell familie. Den er såpass godt skrevet at jeg anbefaler den selv om jeg ikke likte et grep forfatteren gjorde mot slutten for romanen er god nok i seg selv uten dette forstyrrende elementet han valgte å ta med.
Hele omtalen min kan leses her.