Viser 1 til 3 av 3 omtaler
Marianne har knapt hatt kontakt med faren de siste tiårene. Han har ikke møtt ektemannen hennes gjennom 25 år, og heller ikke barnebarnet. Hun blir derfor ganske overrasket da han plutselig ringer og spør om hun vil ha ei rosemalt kiste etter besteforeldrene. Marianne er veldig glad i gamle ting, så hun slår til. Det Marianne tror skal bli et engangstilfelle, viser seg etterhvert å bli til flere og flere besøk. Farens nye kone, bor mesteparten av tiden i Spania, og er helt uinteressert i ektemannens familie. Derfor drar Marianne og etterhvert søsknene på besøk når hun er bortreist. Det blir raskt klart at faren begynner å dra på årene, og han trenger med en sporadiske besøk. Da han smått om senn får kommunal hjelp, blir det også mer å gjøre for Marianne. Ting må hentes fra barndomshjemmet, og hun må også passe på faren på måter hun aldri har forestilt seg å gjøre. Det er hun som har makten nå når faren plutselig blir mørkeredd om nettene.
Hele tiden har man ant at barndommen med faren ikke akkurat var noen dans på roser, og langsomt kommer en mørk familiehistorie opp i dagen.
Godt skrevet om nære relasjoner, og hvordan maktbalansen i foreldre/barn-forhold plutselig endres. Mørkt, ekte, og meget leseverdig. Nynorsk.
Når faren til Marianne ringer for å spørre om hun vil ha en gammel rosemalt kiste etter bestemoren vekker dette opp flere vonde minner fra barndommen og noe motvillig går hun likevel med på å hente kisten. Dette blir første møte av flere på veldig mange år med faren men det blir kanskje ikke helt som hun (eller meg som leser for den sak skyld) hadde sett for seg.
Gamle og vonde minner om en fraværende far og pliktfølelse over å måtte hjelpe en som aldri var der for deg når du vokste opp. Mørke familiehemmeligheter. Dette er hva Kristin Tveiten byr på i sin debutroman.
Les gjerne hele omtalen min her.
Sist sett
