Viser 1 til 4 av 4 omtaler
En moderne skrekkroman.
Handlingen i denne dystre hollandske romanen drives fram av den mørke fantasien til den 12-årige jentungen Jas. Atmosfæren er til tider like lukket og forfrossen som i en sørstatsroman av William Faulkner.
En kort stund så jeg for meg en historisk roman med forankring på landsbygda, men forfatteren insisiterer på at handlingen er lagt til nåtida, det vil si på 2010-tallet. Fjernsynet er riktignok gjemt i et skap for at de kirkeeldste ikke skal se det når de kommer på sine månedlige besøk.
Hovedpersonen og fortelleren Jas tolker i stor grad tragiske hendelser i lys av utenatlærte bibeltekster. Er familien og gården rammet av de sju landeplagene? Ikke rart at hun drømmer om å komme seg vekk.
Boktittelen sier jo egentlig sitt, og ubehaget er svært så nærværende under lesningen. Likevel lar jeg meg imponere av forfatterens rike bildebruk. Den er fri for klisjeer, samtidig som den åpenbart knytter seg til 12-åringens dagligliv på gården, skolen, landsbyen og kirken.
Alt i alt en spesiell leseopplevelse, men ikke en bok jeg vil anbefale noen. (Boka inngikk som felleslesning i Lesesirket 2021).
Snakk med barna og gi dem oppmerksomhet og omtanke!
Det er skrevet en del om denne boka, og mange peker på at den kan virke mørk og dyster. Joda, tematikken er forsåvidt det til tider, men jeg leser denne som en tenkt innsikt i en 10-årings tanker, forklaringer og spørsmål når hun ikke har noen voksne som bryr seg. Jeg tok meg selv i å begynne på flere avsnitt en gang til for å få med meg tankerekken til hovedpersonen, for dette er en øvelse i å henge med på assosiasjonene til et barn - og det er virkelig fornøyelig noen ganger.
Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest boka er allikevel melankolsk og nedstemt, og budskapet er tydelig: snakk med barna dine, klapp dem på hodet, klapp dem på kinnet og gi dem nærhet og omtanke, de trenger det så sårt.
Boken handler om omsorgssvikt. Dette forsterkes ved en hendelse i starten på boken som utløser sorgprosess og sinne. Familien rammes av flere ulykker og takler dette dårlig. Jeg har tenkt at boken kanskje kan oppfattes som religionskritikk - sterk tro gjør de voksne handlingslammet i møte med realitetene. Etter å ha lest boken har jeg tenkt på fortellingen om Job i det Gamle testamentet og Peter Wessel Zapffes analyse av denne fortellingen i verket "Om det tragiske".
Selv om boken er dypt tragisk, blir den formidlet med varme og er til tider humoristisk. Bokens forteller er et barn på 12 år. Dette grepet åpner for observasjoner og refleksjoner om rasjonale for de voksnes handlinger og atferd. Boken skiller seg ut og blir vanskelig å glemme.
Sist sett
