Bokelskere.no

Jeg kom liksom ikke helt i gang med boken,men etter tredje forsøk så klaffet det. Da kunne jeg ikke legge den ifra meg før boken var ferdighet. Tommelen opp og terningkast 6 for bakom synger døden av Karin Fossum.

Har ikke lest noe av Karin Fossum tidligere, så jeg hoppet like godt på denne siste boken. Ble mektig imponert. I motsetning til mange andre kritikker, synes jeg begynnelsen var malerisk og fengslende og helt nødvendig for resten av boken. Jeg hører alltid bøker som lydbok, og det tror jeg ofte man har mye igjen for. Man får et helt annet forhold til boken med en profesjonell forteller. Boken hadde blitt mye mer kjedelig om jeg skulle lese selv. Skal definitivt høre mer av Fossum!

Denne boka er lettlest og spennende. Godt oppbygd historie med et sammensatt galleri av troverdige personer, og der mellommenneskelige forhold skildres på en troverdig måte.. Særlig likte jeg godt at mennenskenes svakheter blir framstilt usentimentalt og med en lun undertone. Også godt med en krim der etterforskeren ikke har et privatliv som kommer i altfor stor konflikt med jobben: rett nok er det passasjer med Sejer og hunden som ikke er helt frisk, men dette tar ikke overhånd.

Karin Fossum leverer igjen en spennende krimroman. Denne gang tar hun et dypdykk i menneskesinnet, og spenningen med å følgequtviklingen til den ene av to hovedpersoner (den andre er Sejer) er vel så interessant som selve drapssaken.

På en måte var dette en typisk Karin Fossum fortellerstil, men på en annen måte var den også annerledes. Vi blir presentert for et persongalleri hvor Sejer i starten er litt fraværende og han er mindre fremtredende denne gangen. Men jeg likte historien.

Mesterlig av Karin Fossum. Man kommer inn i det dype sinnet på noen av karakterene, og får en forståelse for hva som skjer hos den som føler seg "utenfor" i samfunnet. Sterkt!
Den er litt tung i starten og tildels også seinere i boken. Men det lønner seg å være tålmodig, for den gir deg absolutt valuta for pengene.

Her er det lite ytre dramatikk. Likevel dramatikk er det rikelig av – og da på det indre plan. Vi får et dypdykk ned i følelsene og tankene til mennesker vi møter. En av disse er en ung mann i 20 års alderen, tykk og feit langt over det normale. Dette har han lidd for i hele sitt liv og selvfølelsen er brutt ned. Så opplever han en dag å møte en gutt, noen år yngre, som er imøtekommende, nesten innsmigrende, med en vennlighet mannen sjelden opplever. Et voldsomt, undertrykt begjær vekkes til live i den store mannen. Men brått snur det hele da gutten reiser seg og går. Mannen blir sittende igjen med en skuffelse enda sterkere enn før. Og enda verre blir det da han plutselig oppdager at pengepungen hans er borte. Nå blusser raseri og hevntanker opp...

Forfatteren dveler lenge ved denne hendelsen og lar oss lesere rive med. Like etter kommer det et nytt dypdykk. Denne gangen gjelder det en mor som engster seg over tenåringssønnen sin som bare blir mer og mer innesluttet og tverr. En dag kommer hun over en tegning gutten har laget. Den virker skremmende. Her ser hun nøyaktig avbildet situasjonen avisene for tiden snakker om.....

Byen der dette skjer, hjemsøkes av to drap. Begge ofrene er unge mennesker, men funnene er ellers svært forskjellige. Det ene liket virker nærmest «pent og pyntelig», mens det andre er motbydelig, maltraktert til det ugjenkjennelige.

Den som har ansvaret for oppklaringen av disse to drapene, er førstebetjent Konrad Sejer. Metoden hans går først og fremst gjennom samtaler med mistenkte og folk fra miljøene rundt. Sejer opptrer hele tiden vennlig og forståelsesfull og skritt for skritt avslører han løgner og selvmotsigelser.

Dette er er krimbok helt etter min smak.

Var usikker på om jeg ville like denne siste boka om Sejer, for de første hundre sidene var en kamp å komme seg gjennom ...

Interessant forfatterskap
Karin Fossum er et forfatterskap jeg har hatt et nært forhold til, helt fra videregående. Bortsett fra mye horror, leste jeg også da litt krim ved siden av. Jeg liker måten hun bygger opp en krimsak på og gjør det hele på en hverdagslig måte. For ondskapsfulle ting kan jo skje når man minst venter det. Det er det som jeg liker best med Fossums sine bøker. Alt er svært så hverdagslig.

Sejer står i stampe i sin siste opptreden. En jente som de fleste kjenner til på grunn av hennes skjønnhet, blir funnet død ved en tursti av noen barn. Mange mistenkte dukker opp underveis mens Sejer og hans gode makker Skarre prøver å finne den skyldige, noe som er alt annet enn enkelt. Utviklingen i saken går tregt, og de begynner å bli opprådd. Samtidig følger vi hverdagen til en mann som mistrives i sin egen kropp, for han føler seg for stor og tung. Han føler det er vanskelig å passe inn i sine omgivelser. Vil han finne en måte å akseptere seg selv på, og vil Sejer klare å nøste opp det grusomme drapet?

Ingenting varer
Dette er bok nummer femten og den aller siste om Konrad Sejer. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men de fleste. De jeg ikke har lest, men som jeg skal lese fra nesten år og utover er; Se deg ikke tilbake!, Drapet på Harriet Krohn, Carmen Zita og døden, og Helvetesilden. Så har ikke så mange igjen. Sejer er en av mine favoritt etterforskere i den norske bokverdenen. Han er menneskelig og han ser andre på som mennesker uansett hva de har gjort. Han prøver å være rettferdig i enhver situasjon, og er streng når det trengs. Liker også båndet mellom ham og Skarre. Skarre som alltid kommer med kvikke kommentarer, som ofte gjør Sejer oppgitt. Bare synd at Skarre fikk en svært liten rolle denne gang i forhold til de andre bøkene.

Var sikker på at dette ikke ville bli en hit for min del denne gang, for de første seksti sidene var innmari trege og tok lang tid å komme seg gjennom, og frem til side hundre var det fremdeles noe seigt over det hele, men så forandret det seg veldig fort, og man ble omtrent avhengig av å lese videre. Det ble en rar overgang med tanke på tempo og interesse. I det jeg var i ferd med å miste interessen for boka, var det noe som gjorde at boka levde sitt eget liv.

Liker at boka er veldig mørk og dyster. Stemningen er nesten til å ta og føle på. Det er neste så man går gjennom sørpe og forventer det verste. Mordsaken i seg selv ble noe forutsgibar, men synes ikke det ødela resten av handlingen. Synes også at Sejer fikk en ærverdig slutt på hans rolle i krimverdenen. Så hverken han eller boka blir glemt med det første, og er lettet over at jeg presset meg gjennom de første hundre sidene. Noen ganger tar det tid før man går overens med en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg klarer ikke å følge Karin Fossums måte å skrive på lenger, det blir for utflytende, for lite konkret for meg og når det i tillegg er uten kapitler og lite tydelige overganger så faller jeg dessverre av lasset. I tillegg har den noe av den samme tematikken som Arne Svingens "Min sønn" (som jeg ga en femmer), men den er helt annerledes skrevet. Så beklager, Karin Fossum, men denne la jeg fra meg etter 50 sider.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og aller mest berørt blir jeg av møtet mellom Sejer og kvinnen som kommer hjem fra Spania. En sliten, alkoholisert kvinne som har samlet sammen sine siste krefter for å begrave barnet sitt. Det er så rørende vakkert. Tårene er umulig å stoppe, og jeg må legge bort boka en stakket stund.
Jeg har lest et par steder at dette er Fossums farvel med Konrad Sejer. Om det stemmer vites ikke, men hvis det gjør det kunne ikke et endelig punktum settes på en mer overbevisende måte.
Denne kriminalromanen er fenomenal!