Bokelskere.no

"og så vil alt
halde fram

grantrea vil
få grøne skot

syrinane vil
bløme kort og
heftig

kronblada vil falle
som lyst lilla regn mot
universitetsplassen"
Da kom den boka jeg venta på. Som kunne gripe noe av det som målbandt oss i mars. I den første nedstengningen av Norge tenkte jeg på hvordan alle dikterne hadde det. At de må ha fått et enormt "skrivepress" eller en innstendighet i skrivingen- på en måte. Jeg kjente selv på et behov for å sette ord på denne nye og skremmende tilstanden. Lillegraven forteller og formidler mye i sine korte, kontante ordlinjer. Jeg leste med en voldsom gjenkjennelse og følte meg fullstendig hjemme i denne lyriske gjenfortellingen fra noen måneder som har risset seg inn i vår felles bevissthet- for alltid. Denne boken er med å løfte blikket og hjertet vårt mot fremtiden- fellesskapet, betydningen av å høre til hverandre.

Måten hun får frem sammenhenger mellom fortid,nåtid og ikke minst fremtid på er veldig fascinerende og ikke minst meget godt utført. Jeg liker godt måten hun har flettet inn dagsaktuelle ting som skjer i verden og at hun har et sterkt fokus på klimaendringene i flere av disse langdiktene. Kanskje for å minne oss på at det i tillegg til pandemien skjer andre elendige ting i verden. Men noen sekvenser vitner også om det finnes et håp likevel, at vi har en fremtid tross alt.
Korona, hverdag, familie, andre kriser i verden og ikke minst et håp. Alt dette klarer Lillegraven på utmerket vis å flette sammen til en helhet i sin nyeste diktsamling.

Les gjerne hele omtalen her.