Bokelskere.no

Etter min oppfatning er denne boken for bra til ikke å bli omtalt.

Som andre skriver her er boken selvbiografisk, men slik jeg oppfatter det, ikke bare sannhet. Forfatteren skriver selv at hun kan fortelle dette fordi hun har lært å lyve og fordi hun har funnet glede i å «finne på, legge til og trekke fra som jeg finner det for godt.»

En bok som denne kan ikke skrives uten å være utleverende, men om man har litt innsikt i psykologi eller empati for folk med sykdom, opplever jeg ikke å kun få et forferdelig bilde av moren. Hun er ingen god mor, det skal sies, men med en diagnose hun ikke får behandling for og manglende evne og vilje til å ta tak selv, forstår en hvorfor det har blitt så hårreisende.

Synes det er utrolig modig av forfatteren å være så personlig, for hun utleverer i størst grad seg selv, og derfor er fortellingen så viktig. Det er ikke ofte man får vitne en sånn ærlighet knyttet til egen psyke. Hun skriver blant annet om tanker og gjøremål som hun skammer seg over, og som leser kan jeg nærmest kjenne flauheten.

Jeg tenker at boken kan være motiverende og støttende for alle i en lignende situasjon.
Det behøver ikke være så graverende som dette, men Lillebø minner leseren på at en selv er den viktigste personen i eget liv og verd egenomsorgen. Hun tegner et tydelig bilde av hvorfor det kan være nødvendig å sette en stopper for usunne relasjoner en står i, enten det dreier seg om foreldre, søsken eller venner.

Boken er også et bidrag til samtidsberetningen, og det var fornøyelig å bli påminnet hvordan livet var for mange fra 60-70-tallet og framover. Det er blant annet morsomt å lese at stefaren til Sandra tok masse bilder av moren i en park i Sverige, og hun spør ham hvorfor han gjør det — det er det ingen som spør om lenger :)

Dette er en befriende ærlig beretning om et liv som ikke er i vater, tror ikke historier som denne er enestående, men en av få i bokform. Dette er en hjerteskjærende fortelling samtidig som lesingen er en herlig kontrast til det glamorøse vi blir presentert i sosiale medier.

Sandra Lillebø sin debutroman "Tingenes tilstand" er en svært personlig bok som utforsker det kompliserte forholdet mellom en mor som er psykisk syk og datteren, som i dette tilfelle er forfatteren selv da boken er selvbiografisk. Her får vi lese om opplevelser fra barndommen, om livet her og nå, og vi får innblikk i familiens forhistorie. Her ser vi at erfaringene fra barndommen forplanter seg inn i voksenlivet. Hennes usikkerhet går blant annet ut på om hun selv skulle kunne ende opp som sin mor som antakelig lider av schizofreni eller som sin mormor som ble tvangsinnlagt flere ganger. Det er sårt å lese om hennes opplevelser og erfaringer i livet. Selv om vi får innsikt i både mor og mormors historie, er boka tross alt en fortelling om datteren - og hennes vinkling eller sannhet, som en av flere versjoner av familiens historie. Boka er svært fragmentisk, og det er derfor opp til leseren å trekke sin konklusjoner.

Forfatteren forteller om livet med en mor med store psykiske problemer. Hun har ikke fått noen diagnose, for hun vet å holde seg langt unna helsevesenet, men det er mest trolig schizofreni. Forfatterens mormor led av det samme, og var tvangsinnlagt ved flere anledninger. Det var belastende å vokse opp med så mye usikkerhet, men det ble ikke mye bedre da hun flyttet hjemmefra. Hun kunne aldri vite når moren dukket opp eller ringte. Da moren flyttet til Glasgow, var det en lettelse. Forfatteren møtte sin framtidige ektemann, og hun besøkte moren først to år etter flyttingen. Da hun skriver boken, er det et år siden hun og moren har hatt kontakt. Forfatteren sier at hun blir syk av kontakten med moren.
Interessant, viktig, men også etisk vanskelig bok med tanke på at det handler om en mor som er i live. Godt språk, og handlingen veksler mellom fortid og nåtid. Moren vet at boken ble skrevet og utgitt, men hun har ikke lest den.

Først boken er godt skrevet og lettlest, problemet er at jeg føler hun er for utleverende i forhold til sin mor. Hun ligger jo ikke skjul på at boken er selvbiografisk, og at hun føler seg som et offer. problemet er bare det at moren er selv et offer og sykdommen utløst av hennes egen oppvekst. Jeg forstår at Lillebø har behov for å skrive dette for å bli ferdig med det, spørsmålet er vel om den burde vært utgitt, eller forblitt en dagbok. Jeg synes ikke så mye om å bruke sin egen mor (som selv er et offer) til å tjene penger selv om jeg selvsagt forstår at hennes oppvekst ikke har vært enkel.

Fin roman om et anstrengt mor/datter-forhold som burde hatt andre vilkår

Det er en hjerteskjærende, vond og sår beretning om hvordan det er å leve med og forholde seg til en mor som er psykisk syk. Den tar også opp fortellerens kamp mot sin egen angst som voksen.
Lillebø skriver usentimentalt om temaene hun tar opp og jeg kan ikke annet enn å anbefale boken på det aller sterkeste!

Hele omtalen kan leses her.