Bokelskere.no

Jeg er ute etter bøker som er litt "edgy", som kanskje provoserer litt, som utvider min egen horisont, og som tar meg til nye steder. "Jeg foreslår..." var ikke en sånn bok, og jeg valgte å avbryte etter 180 sider. Det er mye som er småvittig og godt her, men det blir litt flatt og monotont og jeg klarer ikke helt å engasjere meg i fortellerens historie.

Vilde er midt i livet. Et brev fra sykehuset til Vilde, kommer med dårlig nytt - brystkreft. Hvordan skal hun leve livet nå når det plutselig kan bli vesentlig kortere enn forventet. Hun har en gammel mor som bekymrer seg, og venner som mener dette og hint.
En rotte og en rev, spiller også roller i historien.

Det er godt skrevet, og jeg synes Grimsrud gir et godt innblikk i å være kreftsyk. Dyrenes «avbrytelser» derimot, er forstyrrende, og jeg skjønner foreløpig ikke hensikten med dem.

Forfatteren fikk Brageprisen posthumt for boken.

Spennende språk med fantastisk symbolikk om et tungt tema. Boken hadde kledd en noe strammere klipp, men er likevel meget god.

Jeg har brukt tid på denne romanen. Den er lang, men viktigere er vel at den har en tung tematikk. Vi kommer nær på livet, på sykdommen, kreften og behandlingen. Og på døden. Det er jo vanskelig å skille denne lekne norsk-svenske forfatter-hovedpersonen fra Beate Grimsrud selv som døde ikke lenge etter romanen ble utgitt. Så vi kommer tett på, redselen for sykdommen, angsten for døden og vegringen mot å bli sykdommen. Men samtidig er språket så lekent, refleksjonene så tankevekkende og bildene så slående, at det blir ikke en trist og dyster lesning. Det blir som et musikkstykke: tung-lett-lett-tung-tung-lett.

Jeg tror jeg hadde likt romanen enda bedre om den var blitt redigert med en strengere hånd, men likevel synes jeg at komposisjonen mellom det tunge, sykdomsbeskrivelsene, besøkene på Sødersykehuset og det lette, de lekende barna, skaperkraften og det absurde skaper en slags helhet.

Det såkalt lekne og kreative språket, som ofte brukes til å beskrive denne boka, framsto for meg overdådig, anspent og på en måte kunstig. Jeg klarte aldri å forsone meg med det og det ble et ork å komme gjennom denne langdryge boka.

Grimsrud skriver med stor energi, kreativitet og humor. Denne gangen ble imidlertid boken i lengste laget. Det blir kanskje litt for mye av det gode.

Sårt og rått om kampen for livet

Vondt om sykdom, angsten for å dø, viljen til å leve. Vanskelige betraktninger og jeg lot meg rive med ned i Vilde sitt univers. Jeg tenker også at helsepersonell kunne ha lest denne, for å kjenne redselen den alvorlig syke bærer i seg og med seg hele døgnet og hvordan det topper seg hver gang hun skal på sykehuset,. Hun har et levende språk og en malerisk fremstilling, Beate Grimsrud. Ekstra vondt er det å lese boken når jeg vet at hun selv nylig døde av sykdommen.

Dessverre synes jeg boka ble for lang, den hadde i mine øyne grepet leseren enda mer dersom det ble brukt noe færre ord, sekvenser ble tatt ut og historien om reven og rotta ble en annen bok.

Sitat:» fikk vi evig liv på jorden, ville vi for alltid være døde». Boken er full av undrende, rent filosofiske betraktninger som jeg likte svært svært godt!

Sår historie om alvorlig sykdom, og livet som fortsetter på alle kanter rundt samtidig. Jeg liker historiefortellingen rundt Vilde godt, og at rotet i tankene hennes blir så tydelig, det er så lett å kjenne på uroen og panikken og redselen og kjærligheten. Men jeg blir distrahert av rotta og reven, jeg skjønner tanken bak, men jeg klarer ikke å bli grepet av dem. Men det er Vilde som sitter igjen hos meg når boka er ferdig lest, og det kommer hun nok til å gjøre en stund.

Lekent og fargerikt fortalt om kreft, om livet, døden, tiden, og om den mentale prosessen en person som er rammet av kreft gjennomgår. Kanskje litt for fargerikt, etter min smak, men det er heller ikke vanskelig å forestille seg at den litt "rotete" framstillinga av hovedpersonen Vilde gjenspeiler det som foregår i hodet til et menneske som lider av alvorlig kreftsykdom. Slikt sett fungerer det, spesielt i bokas siste halvdel, men jeg kunne ønsket meg at denne romanen var halvparten så lang. Det blir litt for mye ord, og jeg syns ikke sekvensene med reven og rotta tilfører romanen noe spesielt. Det blir fire øyne på terningen fra meg.