Slet litt med å komme i gang med denne, den fenget meg ikke. Men etter de første 100 sidene kom det seg. Den har mange fine, vàre partier, godt skrevet bok. Forfatteren har observante observasjoner i det daglige.
Likevel, den blir i meste laget omstendelig, langdryg og repeterende synes jeg. Temaet berører en av vår tids store saker, om psykisk helse. Overgangen fra barn via ungdomstid til voksen er gjenkjennelig for meg, men likevel syns jeg ikke boken gir noe bedre forståelse av saken - at så mange unge melder å bli psykisk syke i et land hvor vi har fri tilgang på ALT.
Heivoll skriver så godt. Dette er ingen page-turner med rivende handling, men den bølger seg fremover rolig og følsomt, med vakkert språk og fine refleksjoner.