Innsikt i det usynlige

Store deler av Norges befolkning lever med usynlige sykdommer som gjør at de ikke klarer å jobbe. På grunn av sykdommene sine blir de møtt med hån og fordommer, beskyldninger om latskap, og lav sosial status. I boken Men du ser ikke syk ut viser Ragnhild Holmås hvordan livet som usynlig syk oppleves, i håp om å bli møtt med mer forståelse i fremtiden.

Holmås deler ubeskjedent om hvordan livet som uføretrygdet, usynlig syk er. Vi får et innblikk i utfordringer fullstendig funksjonsfriske mennesker aldri trenger å ta stilling til. Som for eksempel tittelutsagnet «men du ser ikke syk ut». Hun viser oss hvor lite forståelse vi møter de usynlig syke med i samfunnet vårt.

Kort og informativt

Dette er ei bok som definitivt ikke skremmer deg vekk med lengden sin. På beskjedne 236 sider klarer Holmås å gi oss et unikt innblikk i hverdagen sin, og andre i samme situasjon som henne. Hun veksler mellom å fortelle sin egen historie, andre folk i hennes situasjon sin historie, og hun gjør det på en levende og engasjert måte.

Nettopp lengden på boka er faktisk en av styrkene dens. Hun klarer å gi mye informasjon, samtidig som hun stopper den tidsnok til at det ikke oppleves som kjedelig, sutrete eller for omstendelig. Samtidig som den er kort, føles det ikke som at hun har kutta ut relevant innhold for å holde lengden nede; man sitter igjen med et helhetlig og nyansert inntrykk av hvordan situasjonen oppleves for de som lever liv som hennes.

Hvile til besvær

Spesielt et aspekt ved denne boka vil kunne være veldig øyeåpnende for mange lesere, nemlig kapittelet om uhvile. Der de som er i jobb gjerne drømmer om å kunne sove ut hver dag, ha all tid i verden til å slappe av og gjøre tingene de liker, klarer Holmås å levende illustrere baksiden av medaljen.

Hun har mye, nærmest ubegrensa tid, fordi hun er hjemme store deler av tiden. Hun kan sitte og se på Netflix i lengre tid, lese aviser og ligge lenge i sengen om morgenen. Hun skriver selv at det var dette hun drømte om da hun skrev masteroppgava si, og jobba med den ti timer daglig. Men som hun skriver; «Ting mister raskt smaken når de blir det eneste på menyen»
.
Hun forklarer at det ikke føles avslappende i det hele tatt, at hun er nødt til å gjøre dette for å komme gjennom hverdagen, selv om hun aller helst skulle kunnet jobbe eller gå ut med venner. Og dette møtes hun med fordommer for både av kjente og ukjente. Det som fra utsida kan se ut som å slappe av, blir nøyaktig det motsatte for Holmås og andre i hennes situasjon.

Fanger opp flere sjukdommer

Holmås har ME, eller myalgisk encefalopati. Kort fortalt blir hun syk av for mye aktivitet. Men denne boka handler ikke bare om folk med ME, den handler om alle som blir møtt med fordommer og skam fordi de har sykdommer andre ikke kan se. Depresjon og angst for eksempel. Denne boka representerer alle som lider av sykdommer den alminnelige befolkningen ikke kan se eller forstå.

Dette er kanskje det viktigste med denne boka. Den gir ikke bare et innblikk i ett menneskes liv, men mange folk som går gjennom en del av de samme tingene. Og dermed er den en unik mulighet for de som ikke lider av usynlige sykdommer til å kanskje forstå litt bedre hvordan det livet er, og hvordan de skal håndtere det når venner eller bekjente er usynlig syke.

Men du ser ikke syk ut vil være en interessant bok for alle som lever med usynlig sykdom. Men om du er en av dem som ikke har opplevd og ikke forstår usynlig sykdom; om du møter usynlig syke med fordommer; om du ikke klarer å akseptere at usynlig sykdom er reell; Denne boka er for deg. Les. Lær.

Dei siste dagane har eg lese Ragnhild Holmås si bok «Men du ser ikke syk ut». Boka er ikkje spesielt tjukk, ho har korte kapittel og fleire avsnitt i kvart kapittel, er godt skriven og lettlesen. I tillegg har ho ein solid porsjon humor innbakt, noko som gjer lesinga til ein fryd.

Ragnhild Holmås har i åtte år, sidan ho var 23, hatt ME. I «Men du ser ikke syk ut» skriv ho om erfaringane med eigen sjukdom, både med eigne forventningar til kva kroppen skal tole, sorga over at han ikkje toler det ho skulle ønske, men aller mest omverda og samfunnet sitt syn på hennar og andre sine usynlege sjukdommar. For denne lesaren, som har sjukdommar som gjev fatigue, er det svært gjenkjenneleg å lese boka, og eg har både ledd og grått i gjenkjenning undervegs.

Men i tillegg har boka vore augeopnande, bevisstgjerande. Her er skildringar av korleis ulike sjukdommar har blitt møtt opp gjennom historia. Visste du til dømes at ulcerøs kolitt, som i dag er kjent som ein autoimmun, kronisk tjukktarmsbetennelse, på midten av 1900-talet vart forsøkt læka med elektrosjokk og lobotomi, fordi han vart rekna som ein som ein psykisk sjukdom? Og at mødrene til menn som hadde sjukdommen vart kritiserte for ikkje å ha oppdrege sønene sine som ekte mannfolk? At mange sjukdommar som rammar flest kvinner opp gjennom historia, men også i dag, ikkje gjev status å forske på, og blir bagatellisert av helsevesenet, visste eg frå før av, men her systematiserer Ragnhild Holmås den kunnskapen (med kjelder), og gjer det til overveldande og sjokkerande lesnad.

Dersom du har ein venn, eit familiemedlem, ein kollega eller ein medarbeidar som har ein kronisk, «usynleg» sjukdom, vil du lære mykje, og truleg bli ein betre venn, familiemedlem, kollega eller sjef ved å lese boka. For helsepersonell og dei som arbeider i NAV eller andre instansar som eigentleg er til for å støtte blant andre den kronisk sjuke, burde boka vere obligatorisk lesnad. Dette er god og viktig lesnad, som blant anna vil lære oss at vi må akseptere at det er slik at nokon er sjuke, utan at vi kan «fikse» dei, og utan at det gjer dei til unnasluntrarar, bare til medmenneske.