Bokelskere.no

Det er en slags trist håpløshet over denne boka. Smtidig kan deler av innholdet virke noe forvirrende. Her er det trukket inn elementer som langt overgår vår realistiske fatteevne.

Handlingen er lagt til et sørstatsmiljø i USA der rasismen gror i fullt monn. Også klimaet er skildret som noe vanskelig, nesten uholdbart – stekende varme kombinert med sterk fuktighet. Her går menneskene rundt, er sultne oh kvalme, lukter spy og det som verre er.

Bokas hovedperson er trettenåringen Jojo – fysisk sett av blandingsrase, men følelsene hans er utelukkende på den ene side, Jojo og lillesøsteren hans vokser opp hos Mom og Pop. De er barns besteforeldre. More Leonie er også der. Men hun har vansker med å påta seg foreldrerollen. Selvopptatt som hun er, glemmer hun ofte å gi barna mat og annet de trenger. Derimot er hun ensidig opphengt i sin hvite ektemann, Michael, men han er for tiden i fengsel der han soner en lengre narkotikadom. I tillegg hjemsøkes Leonie til stadighet av sin døde lillebror, Given. Han ble i sin tid drept av hvite ungdommer (deriblant en slektning av Michael.

Ikke bare Leonie har disse synske evnene. Også Jojo kan se en død person. I hans tilfelle dreier det seg om Richie (12 år) som flere år tudligere satt i fengsel sammen med Pop. Gjennom oppveksten sin har Jojo hørt bestefaren fortelle om Richie som også ble drept av hvite.

En stor del av boka omhandler reisen til og fra Parcham-fengselet. Nå skal mor og barn ta imot Michael som har sonet ferdig. På hjemturen blir de stanset av det hvite politiet som opptrer ganske så provoserende og brutalt. De er også innom Michaels hvite foreldre. Men her blir de avfeid rakt og ufølsomt.

I den sorte familien har Pop nå lenge regjert både ute og inne, mens de krefteyke Mom har ligget i sengen med store smerter og i slutten av boka dør hun

Dette er fortellingen om Jojo og hans famille. Han er 13 år og har en mor som er barnslig og selvopptatt. Selv passer Jojo på sin lille søster, Kayla. Han er mer som en far for henne enn det foreldrene deres er. Faren sitter i fengsel og det er besteforeldrene på mor sin side, den alvorlig syke mormoren Mama og morfaren Pop, som forsørger barna. Besteforeldrene på farsiden er hvite og bestefaren er en uhelbredelig rasist. Derfor har de lite eller ingen kontakt med denne siden av familien. Historien spinner rundt den dagen Jojos mor skal reise sammen med barna og en venninne for å hente faren deres i fengsel. Fortellingen får en overtroisk vri i det leseren innvies i pops fortellinger fra hans egen ungdom.

Jeg synes Syng, gravløse, syng var en fin roman. Den er vond fordi den handler om omsorgssvikt. Og Jojo får virkelig gjennomgå av begge foreldrene. Han er mye eldre enn sine 13 år og er redningen for Kayla. Den var til tider veldig tøff å lese, men så er det fine partier innimellom. For eksempel er forholdet mellom Pop og Jojo virkelig vakkert. De er svært nært knyttet til hverandre. Mama ligger på det siste og Jojo savner fryktelig den gode bestemoren sin, selv før hun dør. Men hun har vært med på den positive delen av barndommen hans.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Denne romanen som kom på norsk nå i januar 2020, er oversatt fra engelsk.
"Sing, Unburied, Sing" er en roman fra 2017 av Jesmyn Ward - en forfatter som gjerne blir omtalt som den nye Toni Morrison.

Romanen fikk overveldende positive anmeldelser da den kom, og The New York Times listet den opp som en av de 10 beste bøkene i 2017. Boken tar opp tema som lengsel, sorg, rusmisbruk, omsorgssvikt, rasisme og vold som står i sterk kontrakt til opplevelsen av sterk og varm søskenkjærlighet.
Syng, gravløse, syng er en svært spesiell roman og en sterk leseopplevelse. Vi møter både kjærlighet og sterke konflikter i denne familien på landsbygda i Mississippi. De levende og de døde omgås i denne romanen om fedrenes misgjerninger.

Les gjerne Wikipedia-artikkelen om hvordan virkelighetens Parchman ble drevet som tortur- og tvangsarbeidsleir for svarte menn til godt ut på 1970-tallet.

Sitat fra The Guardian:
This award-winning portrait of a Mississippi family blighted by drugs and prison is a fierce critique of US history

"En prestasjon: Jesmyn Wards tredje roman er en vond fortelling verdt å lese"
Klassekampen 11.1.2020