Bokelskere.no

Mathea Martinsen er en finurlig skrue som titt og ofte konstruerer de mest fiffige setninger - enten de rimer eller ei. Hun er krum i ryggen, kan så vidt se toppen av hodet i speilet på badet og drømmer om å bli hentet av ambulanse. Men mest av alt er hun som Kent sier, livredd for å dø, og dødsredd for å leve. Men det stopper henne ikke fra å prøve, om enn kanskje noe halvhjertet. Epsilon er Matheas mann, han lever og ånder for statistikk. Sammen lever de et innesluttet liv, med innspill av små spontane påfunn og historier fra fortiden. Matheas tankestrømmer driver historien fremover - disse små tingen hun frykter, som en introvert definitivt vil kjenne seg igjen i. Jeg har selv, som Mathea, lyttet ved døra for å finne ut om kysten er klar. For eksempel.

Mathea er kanskje den mest elskverdige karakteren jeg har møtt i det norske litteraturlandskapet siden Thomas F, og Kjersti Annesdatter Skomsvold har den vakreste stemmen av de alle. Denne boken er like liten og stille som Mathea, likevel har begge så ufattelig mye å si.

""Nå er det tid for lotteri," sier hun høyt. Dette tar jo helt av."

Dette blir litt for depressivt og fjernt for meg, dessverre.

Mye fint og morsomt her, men forfatterens nærvær ble for tydelig for min del. For meg ble dette for lite troverdig. Men anbefaler likevel å lese den!

Ei lita perle av ei debutroman som er morosam, vond, underfundig og velskreven, med små, fine og rare detaljar som gjev boka særpreg.

En koselig, melankolsk liten bok. Svart humor, varm humor, godt språk, akkurat slik jeg liker det. På siste side vet jeg ikke om jeg gråt mest på grunn av handlingen eller bare det at det ikke var flere sider igjen av boka.

Selv om den er godt skrevet blir dette for trist og deprimerende for meg. Stakkars menneske tenker jeg hele tiden og selv det " morsomme" har en besk bismak.

Egentlig så har jeg lyst til å hoppe på toget, for å komme meg på National Theateret og se Anne Marit Jakobsen spille Mathea, hvor Margareth Olin har regien i teaterstykket av denne fine boka. Det må bli bra. Skulle til å skrive at veteranen Anne Marit er som skapt til å spille hovedrollen, men får heller si at unge Kjersti er som skapt til å skrive en rolle til henne. Husker godt Anne Marit når hun harselerte med slanking, og laget noe om en banandiett. I boka her har Kjersti skrevet om bananer, da gjennom Descartes bananteori. Men jeg lar det skallet ligge.
Boka handler om livet, slutten på livet, til ei gammel ensom dame, som stuller i all sin ensomhet, med å ta stadige tilbakeblikk i sitt lite spennende liv med sosial angst, hvor memento mori er det sentrale temaet. Hun beskriver hvor usynliggjort hun har vært, hvor få spor hun har satt etter seg. Kanskje ønsket hun at det skulle være slik – vet ikke -, men i alle fall er det ikke lett å ha sosial angst uten et nødvendig menneskelig skall. Mathea kommuniserer nesten bare med seg selv, men også med det eneste mennesket hun har hatt positive relasjoner til, sin nå avdøde mann Epsilon. Han er hennes Skybert, og positive tanke gjennom hele boka. (Epsilon er jo også det femte tegnet i det greske alfabetet, og blir i matematikken brukt som en ørliten positiv verdi).
Einar Lunde også har en sentral rolle i boka, ”et anker” på en måte, for å bruke en metafor, som ankermann i Dagsrevyen og representant for den verdenen som er utenfor Matheas leilighet.

Det er en fryd å lese Kjersti sine bøker. Hun gjør som hun også gjør i ”Monstermenneske”, leker seg med språket. Legger gjerne inn sin forfatterkommentar ” Det rimte”, når hun ser et rim i setninga si – og jeg tror det kommer spontant, ikke noe fiksfakseri hun har tenkt på forhånd. Hun skildrer langsomt og funderende, stadige tilbakeblikk og paralleller på en veldig nær, sår og avslappet, finurlig og humoristisk måte.
Veldig god lita bok – som jeg egentlig skulle ha lest for lenge siden.

En fornøyelig liten bok. Om et gammelt ektepar, Mathea og Epsilon. Matheas oppvekst, utafor - mobbing. Bokprat : les 1.kap til s 11.

Er veldig glad jeg fikk bli kjent med Mathea Martinsen, en krum dame som selv sier: "...jeg snakker så lavt og synes så vidt", helt klart et bekjentskap jeg sent vil glemme. Flott skrevet og vakkert fortalt, en liten perle mellom to permer.

For en vakker, vakker bok. Språket er som honning i teen