Bokelskere.no

Tre timer nord for Oslo, ligger Råset. Der har Tormod og Siv vokst opp. Tormod var alltid en rolig og arbeidssom gutt og ungdom, men da han fikk smaken på alkohol og stoff, skeiet han totalt ut. Siv reddet ham, og Tormod fikk livet på rett kjøl. Han og Siv giftet seg. Tormod bygget hus, og etterhvert kom to barn til verden. Tormod og barna ville gjerne at det skulle komme et barn til, men Siv nektet. Det ble hund i stedet, til stor glede for hele familien. Samtidig eksprimenterer Tormod med rødleire og kunstgjødsel i verkstedet, og uante krefter settes i gang...

En bygdefortelling med snert og snev av science fiction. Herlig annerledes, og veldig underholdende, men noe snål.

Jeg stilte med et åpent sinn og store forventninger både fordi det skulle være en litt spesiell bok, og også fordi den har vunnet mange priser og fått gode kritikker. Jeg sitter igjen og er skuffet. Jeg kjedet meg gjennom store deler av boken og syntes slutten ble i overkant spesiell.

På tvers av alle gode omtaler, priser og nominasjoner: Denne ble for sær for meg. Muligens et funn for lesere med interesse for fysikk/naturvitenskap i sin alminnelighet, ellers direkte kjedelig. Jeg satt hele tida og tenkte "Kjære vene, er det ikke slutt snart?" Heldigvis er det ei tynn bok, så jeg holdt ut. (Alltid et nederlag å ikke fullføre!) Et par lusne poeng til forfatteren for et sprelsk og kreativt språk; resten var det reine sludder.

Vet ikke helt hva jeg synes. Kanskje endrer jeg terningkast om en stund. Lurer på hva som egentlig er poenget her.

Det er ganske spesielt å lese denne romanen. Forholdet mellom Siv og Tormod er en del, i seg selv egentlig nok til en hel bok. Tormod er den som først og fremst tar seg av barna, mens Siv tar dem med til foreldrene når hun er sur på Tormod. Barna har sine utfordringer, men klarer seg likevel ganske bra. Men så er det denne leira. Hvor i all verden kom det i fra? Den tar over romanen og fortellingen går over til å sirkle rundt hva den er, eller mer hva den gjør.

Boken er godt skrevet og den er morsom å lese, selv om en sitter med litt spørsmål underveis. Men jeg likte den så godt at da jeg så forfatteren har skrevet en annen bok som også er på BookBites – The Hills – så lånte jeg den med en gang. Anbefales deg som er ute etter noe annerledes.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Hverken historien eller personene fenget. Sutrete unger, sutrete kone, amfetaminavhengig mann, dårlige venner. Leirklump-slaven var kul, da. Kanskje en eller annen form for vår tids Frankenstein-monster.

Vi er fem. Matias Faldbakken.
Ja, nei; at denne boka vant Romanprisen og er nominert til Nordisk råds?
Ja, nei; det forstår jeg lite av. Jeg sovnet fra den flere ganger mens jeg las, så det forklarer sikkert hvorfor jeg ikke fikk med meg hva som var så bra.
En familie på fire. Barna vil de skal bli fem. Mor vil ikke. De får seg hund. Hund forsvinner. Far lager en leirklump av skummel leire. Klumpen blir levende og spiser håret til folk. Folk blir engstelige.

Veldig, veldig god! Første gong eg har lest noko av Faldbakken. Denne er ei blanding avnorske bygderoman og Frankensteiin!! Unik, spanande, komisk, merkeleg, underfundig, burlesk. Mange nyord i norsk! Må lesast..

Jeg var litt i stuss i begynnelsen av lesingen. Hva er så spesielt med denne tenkte jeg frem til jeg kom til kapittel 2, side 56 av 200 sider. Etter det tok det av. Den var spennende, ekkel til tider, og jeg lo godt innimellom. Det var ikke bare datteren min sin furby jeg tenkte på da jeg leste romanen til Faldbakken. Jeg har vært på et todagers kurs denne uka der en av kursholderne var fra Mjøstraktene. Det var hans dialekt jeg hadde i hodet når jeg leste selv romanen ikke er skrevet på dialekt. Uansett, Vi er fem av Matias Faldbakken fortjener all heder og gode omtaler er min konklusjon etter å ha lest den.
Mer her i dette blogginnlegget - link

Faldbakken har ikke vært bedre siden Macht und Rebel, synes jeg. Kanskje den beste bygdeskildring møter kunstig intelligens ispedd litt amfetaminrus-romanen noensinne?