Bokelskere.no

En rar bok, når sant skal sies. Morsomt og originalt skrevet. Jeg kan tenke meg den tiltrekker seg et generelt sett yngre publikum, lik meg selv. Litt som å komme inn i en absurd drøm.

Dette skal være en morsom bok. Kanskje er den det. Personlig føler jeg meg ikke helt på bølgelengde. Det hele blir ”for amerikansk”. Jeg opplever boka omtrent som en amerikansk komediefilm på TV der stressede personer vimser oppskjørtet fram og tilbake og slenger ut replikker som visstnok skal være morsomme, alt mens en lattermaskin skratter i bakgrunnen.
Hovedpersonen i boka er den middelaldrende kvinnen Bernadette og datteren hennes Bee som er 15 år. Elgin Branch er faren i familien. De bor i Seattle. Tidligere bodde foreldrene i Los Angeles. Da var Bernadette en høyt anerkjent arkitekt. Hun hadde ideer som lå forut for sin tid. Hun ville ”bygge grønt” før dette kom på moten. Bernadette sto bak ”Tjuekilometerhuset” der alle materialene måtte finnes innenfor en radius på 20 kilometer. For dette mottok hun en svært høythengende pris. Men en hissig nabokrangel fordrev Bernadette og mannen fra California. I Seattle har Egin gjort karriere hos Microsoft der han er blitt sjefsinovatør. Etter flere mislykkete svangerskap får paret datteren Bee. Hun er født med en hjertefeil og må tilbringe store deler av tidlig barndom på sykehus. Nå er Bee blitt 15 år. Hun har kommet hjem fra skolen med et vitnemål med toppkarakterer i absolutt alt. Som belønning lover foreldrene å oppfylle hennes største ønske, en familietur til Antarktis. Den høyt intelligente jenta skal etterpå begynne på en prestisjefylt kostskole, ”Choate”.
I Seattle har familien kjøpt et falleferdig hus (egentlig en nedlagt pikeskole). Hagen som skråner ned mot nabotomten er full av bjørnebærplanter Bernadette gjør svært lite for tiden. Hun har skaffet seg en virtuell assistent, en dame i India, Manjula Kapoor. Hver gang Bernadette skal få utført noe, sender hun bare en mail til vedkommende. I nabohuset bor kvinnen Audry Griffin. Forholdet mellom henne og Bernadette er allerede svært kjølig. Fru Griffin skal holde et hageselskap og trenger å få fjernet sjenerende bjørnebærplanter som har spredt seg fra nabotomten. En innleid gartner sier at Bernadette må først fjerne sine planter. Hun sørger for å få det gjort og setter samtidig opp et kjempestort skilt med meldingen:”Privat eiendom. Adgang forbudt”. Men så skjer at under hageselskapet raser hele skråningen ned og raserer huset til familien Griffin. Benadettes omdømme er i sterkt fall.
Bernadette gruer seg til Antarktis-cruiset. Hun har hørt om sterkt urolig sjø over Drakestredet og går på apoteket for å skaffe seg sterke medisiner mot sjøsyke. Sovende på en benk blir hun her observert av Elgin som begynner å bli svært bekymret for kona. Elgin jobber med et prosjekt, kalt Samantha 2 som vil automatisere alle gjøremål. Som assistent har han fått kvinnen Soo Lin. Hun egler seg hele tiden innpå ham. Da Elgin får høre om hendelsene med bjørnebærbuskene, blir engstelsen for kona enda større. Han henvender seg til en psykiater for å høre om det er mulig å få Bernadette innlagt. Så mottar han et brev fra FBI. Det viser seg at Bernadette er blitt lurt trill rundt. Personen Manjula Kapoor eksisterer ikke. Bak navnet står en russisk liga som driver med identitetstyveri, og nå har Bernadette gitt fra seg alle personlige data som fødselsnummer, bankkonto osv. Forholdet mellom ektefellene surner. Elgin planlegger å reise alene med datteren til Antarktis. Men så forsvinner plutselig Bernadette. Det viser seg at hun som egentlig ikke ville reise, blir den eneste som reiser. Men dette får familien ikke vite før senere.
Bee finner seg ikke til rette på den nye skolen. Men så en dag mottar hun en stor konvolutt med dokumenter som gjelder foreldrene. Bee finner ut at hun vil skrive en bok. Da det kommer for dagen hvor Bernadette har tatt veien, bestemmer far og datter seg for å reise til Argentina slik at de kan ta imot cruiseskipet når det kommer tilbake. Men det er ingen Bernadette om bord. Det er heller ikke registrert at hun har gått i land uten å vende tilbake. Elgin vil likevel at han og Bee skal ta turen til Antarktis. Han tror at det vil hjelpe datteren til å bearbeide sorgen over moren. Bee selv er sikker på at moren fremdeles befinner seg et sted i Antarktis. Hun vil finne henne. Underveis oppdager Bee at det er mulig å forlate skipet i de oppsatte gummibåtene uten at registreringssystemet oppfanger det. Og det er nettopp dette Bernadette har gjort. Hun har hørt at en ny stasjon er planlagt bygd på Sydpolen. Arkitekten i henne har våknet. Nå er det mulig å få realisert prinsippene fra 20-kilometerhuset. Foreløpig befinner Bernadette seg på Palmer Station der hun gjør gratisarbeid i påvente av et fly som skal bringe henne videre. Bee som nå har gjennomskuet moren, klarer også å komme seg til Palmer Station (noe som egentlig skulle være helt umulig). Her blir mor og datter gjenforent.

Imponerende! Fantasifull, kreativ, morsom. Honnør til forfatteren som har skrevet, og fått utgitt, en så bra og allikevel lettlest bok i mengden av triste, langsomme bøker som publiseres. Det er livet satt på spissen, men for en på 40 er det lett å kjenne igjen situasjoner, seg selv og andre. :)

Det er lenge siden jeg har blitt så oppslukt i en bok, som jeg ble av denne! Jeg klarte virkelig ikke å legge den fra meg. Ikke bare er selve historien original og interessant, men karakterene er utrolig fascinerende og morsomme.

Historien blir stort sett fortalt gjennom e-mailer og brev, som i starten minner litt om den siste boken i Bridget Jones-serien, bare at her får man høre fra flere personer - og ikke bare fra én.

Boken handler i grunn om hvor merkelig og spesiell Bernadette er, og hvordan det får henne til å havne i rare situasjoner, som til slutt utløser det som ser ut som et stort forsvinningsnummer. Jeg tok meg selv i og ikke vite om jeg skulle synes synd på Bernadette for at hun muligens led av noen psykiske lidelser, eller fordi ingen forsto henne... Men det spiller egentlig ingen rolle! For midt oppi alt rotet av rare hendelser og rare personligheter, er det en rørende kjærlighetshistorie om Bernadette og mannen hennes Elgie, og om hvordan han har stått ved hennes side gjennom alle disse årene, og at han elsker henne akkurat slik hun er.

Dette er virkelig tidenes komedie, og jeg kan garantere deg at du kommer til å le deg igjennom hver eneste side!

Fornøyelig bok! Boken er skrevet i en artig form, forfriskende å lese. Jeg gav boken en firer først, men i ettertid har jeg kommet til at den fortjener en femmer. Jeg går fortsatt, flere uker etter at jeg var ferdig med den faktisk, og ler litt av flere episoder og morsommer skildringer i boken :-)

Boka er en herlig roman som både er morsom til tider, igjennom lesing trakk jeg på smilebåndene. Samtidig tar boka opp et alvorlig tema, om de menneskene man ikke ser. Veldig viktig tema, fin bruk av språklige virkemidler med humor. Likte denne veldig godt, terningkast fem for en vellykket roman om samtida vår.

"Hvor ble du av, Bernadette" er en roman om å føle seg sosialt mistilpasset samtidig som den er full av humor. Bernadette er mor og arkitekt med sosial angst. Hun flyttet med sin mann fra LA til Seattle, og det er i nettopp Seattle hun får oppleve på alvor følelsen av å vært utenfor. Henne forhold til datteren Bee er varmt skildret i boka. De har hverandre i en verden av krav og forventninger fra omgivelsene. Datteren er usedvanlig intelligent, og fra høsten skal hun flytte på kostskole. Bernadette opplever spesielt at hun ikke passer inn sammen med de andre mødrene på Bees privattskole. Mødrene skaper, med sine veltilpassede liv, en følelse av uoppnåelighet i Bernadette, og hun gir liksom opp i utgangspunktet. Jeg får mange tanker om at det helt sikkert er mange mødre som går rundt og føler det på samme måten som Bernadette. De løper rundt og prøver å leve opp til noe som i utgangspunktet ikke er mulig å få til. Forfatteren tar ibruk varierte virkemdler i boka som ulik skriftstørrelse og epost-utveksling. Dette gjør den lett å forholde seg til for meg som leser, og forfatteren makter å holde på oppmerksomheten og interessen min.
På hver side tar boka en ny vendig, og jeg kjeder meg aldri. Bernadette er snål og rar, med jeg får også masse sympati for henne. Jeg anbefaler boka til voksne lesere med sans for humor og et fargerikt persongalleri.

Litt for rar for min smak!

Boka er Brees betraktninger om sin familie etter at moren forsvinner. Hun får tilsendt en pakke med papirer som inneholder e-post korrespondanse mellom naboer og mellom moren og hennes virtuelle assistent i India, mailutsendelser fra skolens rektor, brevvekslinger mellom moren og en tidligere venn, FBI rapporter, faxutskrifter, artikler og post-it lapper. Og alle de ulike glimtene av Bernadette blir til puslespillbrikker

Ved å gjennomgå brikkene av informasjon blir Bree bedre kjent med moren sin, hun forstår hvorfor hun forsvant og hvor hun skal finne henne. Og leseren får være med på letingen. Mer av historien vil jeg ikke avsløre.

Boken er et klassisk familiedrama krydret med et mystisk forsvinningsnummer og komiske elementer. Underveis i historien blir temaer som kjærlighet, identitet og trangen til å skape belyst. Karakterene får vist flere sider av seg sjøl- og de utvikler seg gjennom historien. Ingen er enten dumme eller snille. Og Bernadette er spesiell. Fantastisk spesiell!

Jeg liker det kaoset de ulike formatene og skrifttypene gir. Historien blir til en vev og alle trådene samles fint sammen til et godt håndverk.

Maria Semple skrev for humor tv serier som Arrested Development og Ellen før hun ble forfatter. Og den satiriske tonen i humoren er gjenkjennelig fra seriene. Humor som ofte er klein og noen ganger slem - og til tider pinlig gjenkjennelig.

Boka er lettlest og aldri kjedelig. Samtidig - kanskje er det bare meg - kjennes boka litt overfladisk, som om sjarmen er uten hjerte
Men både Bernadette og boka er underholdende og vidunderlige!

People don't go to Antarctica. They're called to Antarctica står det på omslaget til en av bøkene Bee leser før hun drar nettopp dit. Jeg visste ikke at denne romanen skulle handle om Antarktis før jeg begynte på den. Jeg kan faktisk ikke huske hvorfor jeg hadde skrevet den ned som noe jeg ville lese, kanskje var det fordi Jonathan Franzen, som jeg liker så godt og faktisk leste like før jeg begynte på denne, har sagt dette om Where'd You Go, Bernadette: "I tore through this book with heedless pleasure."

Jeg nevner dette fordi: 1. Man hører på Franzen. Selv om han alltid er sur og hater Twitter. 2. Jeg elsker Antarktis og å bli stasjonert der som forsker hadde vært en drøm som gikk i oppfyllelse. I boka er de nemlig innom de amerikanske forskerstasjonene, og bare det er interessant. Hovedpersonen Bee er like fascinert av Antarktis som meg, og det er fint: Sometimes it was so great I couldn't believe how lucky I was that I got to be me. We'd pass icebergs floating in the middle of the ocean. They were gigantic, with strange formations carved into them. They were so haunting and majestic you could feel your heart break [...] [S]ometimes there was a lone emperor penguin, giant, with orange cheeks, standing on an iceberg, and you had no idea how he got there, or how he was going to get off, or if he even wanted to get off. On another iceberg, a smiling leopard seal, sunning herself, looked like she wouldn't hurt a fly, but she's one of the most vicious predators on earth, and she'd think nothing of leaping up and grabbing a human in her razor teeth and pulling him into the freezing water and shaking him until his skin slid off. [...]Hardly anyone in the world gets to see any of this, which put pressure on me to remember it especially well, and to try to find words for the magnificence.

Vakkert og mektig, men også verdens hardeste sted: I got a huge knot in my stomach because if Antarctica could talk, it would be saying only one thing: you don't belong here.

Men det som skjer er ikke bare sett fra Bees side. Boka er bygd opp av brev, E-poster, små snutter (tredjeperson og førsteperson). Av og til virker det kunstig, for noen av brevene forteller så mange detaljer at det virker unaturlig; møter ikke disse menneskene hverandre i det daglige, da trenger de vel ikke å skrive alle disse tingene i brev/E-post til hverandre? Men dette tenker jeg bare av og til, og stort sett synes jeg det funker, kanskje fordi det er balansert med "vanlig" fortellermåte innimellom.

Noen ganger mens jeg leser tenker jeg på Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer, minus det at familien det handler om i Where'd You Go, Bernadette ikke er noen jødisk middelklassefamilie i New York, men en familie uten noen spesielle røtter som av grunner som etterhvert kommer fram, har flyttet fra Los Angeles til regnfylte Seattle. (USAs Bergen.) Mye mer interessant enn New York. (Uten at New York er helt uinteressant, jeg skrev jo nettopp at jeg liker Franzen.) Og nå burde jeg kanskje ha sagt noe om hva som skjer i boka, men siden den er veldig handlingsdrevet og det føles umulig å si noe om hva som skjer uten å ødelegge spenningen og overraskelsesmomentene, lar jeg være og nøyer meg heller med å si at dette er den perfekte sommer-i-hengekøya-lektyre. Relativt lettfordøyelig, men med mer enn nok alvor. Så kan vi tenke på at det er omtrent nå at det er vinter på Antarktis og keiserpingvinhannene står i vind (Antarktis er verdens mest forblåste kontinent) og kulde på -60 grader C og passer på eggene til våren kommer. For at de, når de klekkes ut, skal komme til en verden hvor det er sommer og lys.

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com