Bokelskere.no

dette var en anderledes krim EGENTLIG var den ikke så spennende, men det var den like vel, for vi fulgte tankene, motivene og logikken til alle personene i hele prosessen, og det var både befriende og kjempespennende .Vi fikk hint undervegs som jeg skjønte etterhvert så nysgjerrigheten var der hele tiden og særlig på slutten da prosessen tok nye veger. Gøy!!!

Elegant, forbilledlig og rystende. Førstebetjent Camille Verhæven er en særegen og interessant hovedperson å følge under etterforskningen av en kriminalsak som starter med kidnappingen av en kvinne, men tar mange overraskende vendinger deretter. Spenningen opprettholdes gjennom hele fortellingen. Personkarakteristikkene er frodige innenfor en realistisk ramme. Må lese flere av Lemaitre etter denne.

Riktig bra krim med en litt ny vri! Absolutt lesverdig!

En indrefilet av en kriminalroman, men i motsetning til det mulige i gastronomiens utgave, er denne BÅDE rå og blodig - OG "well done". Facinerende persongalleri, og språklig helt i førstedivisjon for denne sjangeren. Topp tidtrøyte - anbefales!
MEN: Om du ikke går av veien for å lese engelske bøker (eller har tålmodighet til å vente på norsk utgivelse), bør forgjengeren "Irene" leses først. Svært mye av handlingen i denne røpes nemlig i "Alex", og for best mulig leserglede bør de derfor leses kronologisk. Og "Irene" er hele veien like nervepirrende bra!

"Alex" er en god krim bok. Plottet er godt og det er overraskende vendinger i boka. Samtidig er historien ganske rå og brutal, og litt trist egentlig.

Alex er en ung kvinne som har alt det menn drømmer om. Hun er vakker, klok, verdensvant og vet hva hun vil, men hun prøver å fremstille seg som sårbar. Er alle som du tror de er? ...

Jeg er alltid skeptisk til bøker som får mye snakkis. Slike bøker har jeg en tendens for å ikke like. Jeg blir nysgjerrig, leser de bøkene som blir snakket om (som oftest), men ender alltid opp skuffet. Slike bøker som Alex minner meg veldig mye om bøker som Flink pike av Gillian Flynn og Piken på toget av Paula Hawkins. Hvorfor disse bøkene har blitt så store og populære er for meg en gåte fordi det er visstnok bøker som både overrasker og sjokkerer på mange måter, men ikke for min del. Jeg liker sjangre som grøss, krim og thrillere, men det er sjeldent at bøker overrasker meg. Jeg ble skuffet over hvor kjedelige bøkene Flink pike og Piken på toget var. Det samme ble jeg med Alex. Dette er bøker som vil så mye på kort tid og det funker ikke. Istedet for å overraske blir slike bøker for meg for åpenbare og masete. Man vet lenge før det skjer, hva som egentlig skjer og da blir man sittende igjen med en kjedelig bok (jeg avbryter aldri bøker). Og det er skuffende. Hvorfor "hate" en bok som mange andre "elsker"?

Men man kan jo ikke like alt her i verden og en mening er en mening, og det er ingen hemmelighet at jeg er en kresen leser. Jeg vet hva jeg vil ha i en bok, men det er sjeldent jeg får det. Likevel leser jeg bok etter bok i håp om å finne de "rette" bøkene. Noen faller i smak, andre ikke. Sånn er det med den saken. Hvorfor jeg ikke likte denne boka? Det var de psykologiske elementene. Misforstå meg ikke. Jeg liker psykologiske thrillere veldig godt, men når den psykologiske "vridningen" på det hele blir for tydelig altfor tidlig, da er det kjedelig og ikke minst skuffende. For er det ikke meningen at man skal bli overrasket og forbauset av slike bøker? Og når man ikke blir det, og ser det lenge før det skjer, da føler man jo at forfatteren har failet. Det er jo kjipt.

Det var ikke bare denne "overraskelsen" som skuffet meg, men også persongalleriet. Jeg fikk ikke helt sansen for dem. Alex er den hun er og det var ikke noe overraskende med henne. Politifolka er som vi har lest om så mange ganger før. Sjefen av teamet, Camille er en såret mann. Hans kone ble kidnappet og aldri funnet, og han har aldri helt kommet over tapet. Han lever nå sammen med en katt og Camille er stort sett sur og gretten. Irritabel. Han hater vendingen livet hans har tatt og samtidig hater han å være kortvokst. Han blir heller ikke videre glad når han må ta kommandoen over en kidnappingsak som minner han bare mer om tapet over hans gravide kone. Han vil ikke rippe opp i gamle sår, men skjønner han ikke har noe valg enn å ta saken. En kvinne er kidnappet og det er bare et vitne. Klarer de å finne denne kvinnen før det er for sent?!

Alex hadde et godt utgangspunkt med gufne elementer, men jeg som har lest mye skrekk og sett mye skrekk, skal det mye til for at jeg skal bli skremt og i det hele tatt bli revet med. Savner å lese noe som får meg til å glemme omgivelsene fullstendig og bli oppslukt i hver side. Glemme følelsen av at man leser, men at man er i boka. Likte at boka hadde veldig mørk innhold og var noe grafisk, men som sagt: Det skal mer til for å sjokkere meg ...

Blod, gørr og batterisyre

En ung, vakker kvinne blir kidnappet på vei hjem fra et restaurantbesøk i sitt eget nabolag. Gjerningsmannen behandler henne svært brutalt, og tvinger henne med til et nedlagt lagerlokale, der han plasserer henne i et bur. Et bur som er så lite at hun blir sittende i en forvridd og smertefull stilling uten å kunne bevege seg. Han sier aldri noe til henne, svarer ikke på spørsmålene hennes - unntatt det ene - hvorfor hun er der? Svaret er at det er fordi han skal se henne dø.
Slik starter denne heidundrende thrilleren, der vi møter en etterforskertrio noe utenom det vanlige - Camille er sjefen, en liten hissigpropp på bare 145 cm, Louis er en søkkrik, kultivert, svært velkledd og belest gentleman, og Armand, hans rake motsetning, en uflidd og sykelig gjerrig mann. En sammensetning som fører til en god dose humor midt oppe i all råskapen.
(Et lite innsmett her : Fred Vargas, fransk hun også, sine krimbøker har en liknende oppbygging med etterforsker Jean-Baptiste Adamsberger og hans undersåtter, en mildt sagt broket forsamling det også - i oktober skrev jeg en liten epistel om Vargas sine bøker, bøker jeg anbefaler på det varmeste!)
Og råskap er det mye av, det er blod, gørr og batterisyre så det holder. I første del av boka har forfatteren en aldeles grøssende god sekvens om hvordan rotter blir opphisset av menneskeblod, og i del to begynner man å undres på om forfatteren har kommet i en liknende blodrus? Men alle grusomhetene til tross - dette er så drivende godt skrevet - så utrolig spennende lagt opp - så finurlig vridd - at denne leseren gir seg fullstendig over! Og så er det slutten, da - den er jo aldeles feil - men allikevel så aldeles riktig - les!, så skjønner du hva jeg mener.
Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Påskeferie er krim. I år fikk jeg et tips om en fransk debutant. Pierre Lemaitre har virkelig en livlig fantasi med en djevelsk logikk!

Flere ganger ville jeg bare legge vekk denne boka med de sadistiske detaljene, men samtidig bare måtte jeg jo få vite hva som skjer med den kidnappa Alex. Drivet i boka er enormt og du legger den ikke fra deg når du først har begynt. Det eneste jeg har å utsette på boka er oversettelsen. Særlig i begynnelsen var den ganske hakkete, og med et par skikkelige oversetterbommerter. Slikt irriterer meg, men siden selve boka er så god så greide jeg å overse dette. Jeg vet jo at det å oversette fra fransk er vanskelig, men oversetteren kunne med fordel ha vært konsekvent når hun forklarer/ikke forklarer franske detaljer.

Boka snurrer i hodet som en film, og du blir sugd inn i de sadistiske detaljene på en måte som fikk meg til å undres om jeg også kan være i stand til å utsette folk for sadistisk vold. Du blir kastet inn i et inferno av følelser - hele følelsesspekteret får kjørt seg, for ikke å si kvalmen.

Boka bølger og du tror du skjønner hva som skjer nå - nei nå, neida ikke nå heller, men nå da? Men så hadde du ikke det allikevel, for nå tar boka ytterligere en usving. Og når du har lest siste linje, ja da bare VET du det. Du MÅ lese boka på nytt!

Jeg må si meg enig med The Times:
"Den begeistrer på alle nivåer i sin uforutsigbarhet. Gripende original."

En bok som overrasker og gir deg noe annet enn en del av de andre krimbøkene. Spennende, ekkel, interessante karakterer og en utrolig god handling. Jeg var litt skeptisk til om de høye forventningene mine til den kom til å gjøre at jeg ble skuffet, men da jeg fullførte boka i går var jeg alt annet enn skuffet :) Selv om den som nevnt er litt ekkel, så var det godt å lese en krimbok som ikke er likt noe du føler du har lest før. Forfatteren har heller ikke falt for fristelsen til å skrive for langt, og det er meget behagelig å slippe for mye svada, som jeg ofte føler det blir litt av når bøkene blir 5-600 sider lange. Anbefales!

En god krimroman med et stort driv i seg med flere overraskelser er min oppsummering, Sjelden jeg leser en roman så raskt. Ingen "kosekrim" så det er nevnt. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen