Bokelskere.no

Ikke den beste boka i trilogien. Jeg likte bedre de to første bøkene som fortalte en historie om unike mennesker på 50 og 60 tallet. I denne boka blander forfatteren seg for mye inn. Tanken er sikkert at den skal gi romanen en ny dimensjon. For meg blir det mest forstyrrende og jeg finner meg sjøl i å glede meg til forfatteren igjen trer til side og jeg får møte Stine, Jesper, Maj og Jostein og de andre igjen!
Forfatterskapet er det likevel ingen tvil om: en av de aller beste norske i vår tid!

"Livet er tiden det tar å dø" ble mitt favorittsitat fra denne boken.
I siste del av denne triologien ble det vel så interessant å følge forfatterens eget møte med sykdom. For en som har vært ganske nær på kreftbobla er det alltid noe gjenkjennbart når en hører om andres møte med sykdom, sykehus og frykten for å dø.

Siste boka i trilogien - eller kanskje ikke? Forfatterens sluttord blir tvetydige for meg: "Og jeg slukker lyset og forlater arbeidsrommet hvor det siste arbeidet er gjort for første gang." Hva mener han med det? Flere andre steder i boka hintes det om at dette kan være forfatterens "svanesang". I det hele tatt skriver han seg sjøl inn i handlingen på en måte som forstyrrer meg i lesinga. Det hele er elegant gjort, med "sømløse" overganger fra sine egne (ofte langdryge) bemerkninger og tilbake til handlingen, men jeg forstyrres av det likevel.

At Saabye Christensen ser tilbake på forfatterskapet sitt og vever tidligere hovedpersoner inn i handlingen, er fikst og kreativt. At han vever så mye av seg sjøl og sitt inn i skrivinga, synes jeg blir et fremmedelement.

Likevel: Fortellingen om Maj, Margrete, Jostein, og ikke minst Jesper og Stine og deres skjebne, berørte meg i så stor grad at jeg ikke nøler med å gi terningkast 5.

En fiktiv person som bare lever i en bok, kan bli like tilstedeværende i noens liv som et virkelig menneske.»

Sitatet over fra denne artikkelen: Kan en bok endre livet ditt?

Jeg skal ikke påstå at bøkene til Lars Saabye Christensen har endret livet mitt. Men han skriver slik at personene i bøkene er så til de grader til stede i livet mitt under lesingen og etterpå. Det var de også i den siste romanen Skyggeboken i trilogien Byens spor.

I Skyggeboken følger vi Maj, Stine og Jesper og naboer og bekjente videre. I tillegg har forfatteren flettet eget liv inn i romanen. Nesten umerkelig vandrer han mellom fiksjon og eget liv. Det mellommenneskelige, tids- og miljøskildringene; det er få forfattere som jeg synes skriver så godt om de nære ting som Lars Saabye Christensen. Høsten er kommet inn i livet til forfatteren og sykdom preger livet hans, og tvinger han til å reflektere over mye. Tankevekkende å lese. Jeg er glad han avsluttet romanen slik han gjorde. Nå kan jeg legge historien fra meg uten at det er for trist å forlate personene. Så har du ikke lest trilogien, er den å anbefale.

Omtale fra denne bloggen

For en fantastisk avslutning på denne trilogien.

Endelig har jeg lest siste Byens spor, og muligens forfatterens siste punktum. Jeg er ikke sikkert på hva jeg mener om skyggehistorien, den skjøv til tider historien om Jesper, Stine, Maj og alle de andre til side. Men på et eller annet vis passet det godt sammen og en ting er sikkert, Saabye Christensen er en stor forfatter og god på miljøskildring.

Min favorittforfatter! Jeg mister tid og sted, jeg er blank i øya da jeg leser. Jeg håper inderlig at dette ikke er hans siste verk, men hvis det er det, er det en verdig og mektig avslutning.
Hvis du skal begynne å lese bøkene til LSC, så ikke begynn med trilogien «Byens spor». Du får så mye mer ut av denne siste boka om du har lest det andre først. Spesielt «Beatles».

Var nok mer begeistret for de to første, men for all del - mannen kan skrive og dette er høy kvalitet.

Siste bok i trilogien om Maj, Jesper, og Stine.

Slutten av 60-tallet nå.
Jesper har vært utenlands i 11 år, Stine skal begynne å studere medisin, og Maj prøver å holde ut i jobben, i forholdet til Stine, og med savnet etter Jesper.
Forfatteren har skrevet inn seg selv i denne boken, som han påstår blir hans siste.

Godt driv og interessant om en voksende by og menneskene som bor der.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Vemodig å skrive det, men nå er jeg ferdig med trilogien.
Vemodig i vite at jeg ikke skal møte Ewald, Maj, Jesper, Jostein eller Stine igjen.
Vemodig å vite at jeg ikke skal lese flere møtereferat fra Røde Kors-møtene til Maj.
Vemodig å ikke få vandre gatelangs i Oslo sammen med hovedpersonene.
Men man kan jo aldri vite, kan man?
For hvem skulle trodd at jeg skulle møte igjen Kim, Ola, Seb og Gunnar fra «Beatles» i åpningsscenene i boka, eller flere av personene fra «Halvbroren» mange sider senere?
Og selv om media spekulerer i om dette er siste romanen til Saabye Christensen, så er det vel et håp? Hadde han ikke et ørlite smil på lur bak fippskjegget når spørsmålet om akkurat det kom opp hos Brenner på NRK her om kvelden?
Det er jo lov å håpe!