Bokelskere.no

Nydelig, nydelig tekst om barn i krig. Det begynner helt hverdagslig med å fortelle at Noah liker å leke ute. Og at han kan løpe fort. Jeg synes det er litt rart at mamma bruker en geværkule som bilde på hvor rask han er, men når vi får vite at det ofte smeller og knatrer ved huset, begynner ting å falle på plass. Alt fortelles indirekte, som at de har lite mat: "han mangler en tann. Med det gjør ikke så mye siden han spiser suppe nesten hver dag". Det blir forferdelig dramatisk når det også smeller inne, men det går heldigvis nogenlunde bra. Men som voksne skjønner vi jo hvor ille Noah har det når alle følelser må uttrykkes via kosekaninen. Dette er sterkt! Men kan fungere bra for unger også tror, jeg. Men tegningene, de kan jeg ikke noe med.