Viser 1 til 10 av 13 omtaler
Jeg elsker Elling, og blir nesten fornærmet ved tanken på at Elling er en fiktiv person. Han kommer så under huden på leseren, i bokversjon og også de filmatiserte bøkene.
Forfatteren er unik, og jeg lurer på om også han er litt Elling, noe jeg ikke har fått inntrykk av , men det finnes vel en Elling i de fleste av oss. Forfatteren må være en utrolig god menneskekjenner, akkurat som om han leser folk rundt seg , og dette blir det fantastiske bøker av.
Han skriver så godt , at jeg nekter å tro at Elling ikke finnes. Han er der ute er sted.
For en gave til oss alle. En ny Elling-bok. Gammel kjærlighet ruster ikke. Like sårt, alvorlig og humoristisk. Gjenkjennelig. Og JA, det bor en Elling i oss alle. Og alle disse indre monologene til Elling! Helt ubetalelige. Assosiasjonsrekkene hans som henger seg opp i den minste detalj og gir han de store visjonene, for eksempel da han går inn på butikken på Spar: «Jeg beveger meg tvers gjennom mitt speilbilde, og inn på Spar. Glassdøren lukker seg. Og igjen kommer denne følelsen av ærefrykt over meg. Erkjennelsen av det hellige i det hverdagslige. Det å vite at det er her, i nabolagets felles matbod, at den egentlige samhørigheten er å finne- ikke i de ulike gudshusene rundt om.» (s 242)
Hans egen tankestrøm kaster han både langt ut i fremtid og fortid og ikke minst inn i en fiksjonstid; hvordan det KUNNE vært. En perle av en bok som aldri skal ut av huset her igjen. Gled dere, alle dere som ikke har lest den ennå. «Jo, det er så mange slags leker å leke. Man går en gate ned, og så en til. Ens egne føtter fører en gjennom parker og langs vann, og så siger enda en grå dag en i møte over byens tak og kirkespir. Det er en velsignelse, men man forstår det bare i korte glimt. Som nå. En uendelig ømhet faller inn over meg. En overbærenhet med alt og alle. Vinden som leker seg med sjokoladepapir i Birkelunden. Trærne som hviler i sin vintersøvn. Velsignet være grevlingen som løper fresende over gaten, og den narkomane som står og roter i søppelkassen. Jeg ber Gud om nåde og fritt leide for avisbudet, og for syklisten som skjener nedover på fortauet uten hjelm.»
Jeg var så usikker på denne boka. Så lang tid etter siste Elling-bok.. Også Elling på Facebook.. Jeg orker det ikke, tenkte jeg. Men så måtte jeg bare høre den, da jeg så at Sven Nordin er innleser. Det funket! Dagdrømmeren Elling prøver seg på samfunnet igjen. Både IRL og på det store internettet. Jeg elsker Elling sitt reflekterte og skarpe blikk på verden, til tider blottet for selvinnsikt. Jeg beundrer hans enestående selvtillit og føler med ham i den etterfølgende bunnløse angsten. Jeg ble ikke skuffet, det ble et gledelig gjensyn.
Dette var et gledelig gjensyn!
Selv om Elling på mange måter kan oppfattes som eksentrisk sammenlignet med mange andre, får han meg til å reflektere over hvordan vi tenker om oss selv - hvordan vi liker å fremstå -, og hvordan andre oppfatter oss. Når Elling tar i bruk Facebook blir denne kontrasten forsterket. Ellers synes jeg at boken gir et godt bilde av ensomhet, noe Elling egentlig ser ut til å ha akseptert og tilpasset seg.
Nettopp lest ut boka. Ambjørnsen skriver strålende, som alltid. Men jeg sitter her og griner. Over min venn Elling. Som er så begavet og interessant, men så ensom, så ensom og utrolig, utrolig syk. For det er det han er. Ikke "en artig liten kar som vi alle kan kjenne oss litt igjen i". Nei! Elling er syk. Hadde vi alle kunnet kjenne oss igjen i ham, hadde Norge hatt flere psykiatriske institusjoner enn boligblokker. Hva Ambjørnsen vil, tenker jeg? Det er å få oss lesere til å leve oss inn i hvordan det er å ha en alvorlig psykisk sykdom. At det er levende, begavete, men bunnløst plagete mennesker. Ikke sirkusklovner. Ambjørnsen vil få oss til å le, joda. Men også å grine. Og ta stilling. Til å innlemme mennesker i nød, ta dem i vår favn, klappe dem mykt på hodet og si: Jeg liker deg akkurat sånn som du er. Kom inn i varmen, da vel! Det er plass til deg her.
God til tider, endel muntre og underfundige tanker fra Elling, men også langdryg og kjedelig, så den når ikke helt opp hos meg.
Boken er en studie i ensomhet. Den er trist, men samtidig full av håp. Språket i boken er fantastisk, og Ambjørnsen klarer virkelig å gjøre historien levende for meg. Man blir veldig opphengt i Elling og hans verden, og jeg brukte flere dager på å lese boken. For jeg leste sakte for å få med meg alt. Og jeg lo, og jeg gråt (nesten) ✨
Et vakkert gjensyn med Elling. Har savnet ham.
Morsom bok med filosofiske betraktninger om hvordan livet kan være om man skal ta hensyn til alle tankene som farer gjennom et menneskesinn. Elling selv har nok en i overkant slitsom tankerekke, men samtidig er det umulig å ikke kjenne seg igjen i noen av hans syn på livet.
Sist sett
