Bokelskere.no

Er du en FINNfluencer?
Hovedpersonen i boka, Hanne, kunne gjerne vært en FINNfluencer. Hun bruker MYE tid på Finn.no. Særlig etter at drømmehuset kommer til salgs. Hvordan skal hun klare å overbevise mannen og banken til at de er nødt til å strekke seg til det ytterste slik at hun og Andreas kan flytte inn i drømmehuset? Handlinga foregår over noen få hektiske dager fra huset ligger ute på salg til budrunden er over. Tonen i boka er sarkastisk, ærlig og brutal og gir deg en snikende følelse av at noe ikke er som det skal.

Dette var en bok som engasjerte meg. Noe å kjenne seg igjen i og mye som virker helt absurd. Jeg ser flere har skrevet om boka og jeg er enig i alt dere skriver. Jeg vil tilføye at boka også kan leses som en kjærlighetshistorie. Den har mange vakre skildringer av forholdet mellom Hanne og Andreas.

Gratis og uforpliktande verdivurdering. Marit Eikemo.

Kven er vi i tidsdraumen?
Etter å ha lest Hardanger, hoppa eg på denne. Rett skal vete rett, det var lydbok, men det kan gå for det samme, nesten.
Denne kvilar det noko teatralsk over, i og med at den er dialogdreven. Me får ta del i et ei lita familie sitt strev etter å halde tritt med si samtid og kvarandre.
Dei har nok ikkje den same tidsforståelsen, ei heller dei same klokkene. Andreas følger et indre karriereskjema, Hanne har som damer flest ei biologisk klokke - som har tikka litt sikk sakk, og då er det ikkje tid til snikk sakk.
Vi følger dei litt Ibsensk på leit etter draumehuset i draumenabolaget, medan dei skal prøve å gjerne der dei no bor klart til visning. Litt dårlig stemning. Irriterte meg litt Gjertrud Jynge si noko sytete stemme, men so kom eg på at den nok var heilt på sin plass.

Boka handler om huskjøp, om en families behov for eget hus med større plass, og om all økonomisk kalkulering som ligger bak alt dette. På den ene siden har den en morsom handling der den gjør narr av jakten etter materielle ting. På den andre siden er boka dypt alvorlig der den viser at det egentlig er helt andre verdier forbundet med familie og samliv.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Vi møter her en liten familie på fire personer, mor Hanne, ar Andrea og de to små barna Sverre og Sanne. Hanne og Andreas er velutdannede, hun i begynnelsen av 40 årene, han i slutten. De har bodd i samme leilighet siden studietiden. Den oppleves nå som altfor trang. I jakten etter et nytt hus for familien har de festet seg ved et bestemt strøk der det trolig bor folk som likner pådem selv. For høy salgspris gjør at de allerede har gått glipp av ett hus her. Men nå er et nytt lagt ut or salg. Vi følger dem gjennom hele prosessen med takstanslag på den nåværende leiligheten deres, med besøk i baken og søknad om lån, på visning i det nye huset der de taktisk måler seg mot de andre oppmøtte. Handlingen fortsetter helt fram til dagen da budruden skal begynne.

Parallelt med dette får vi et innblikk i hele samlivet mellom Hanne og Andreas Allerede fra første møte var det full klaff mellom dem. Hanne var den gang student og Andreas arbeidet som journalist, uten fast stilling. Dette var vanskelig for Andreas. Han søkte om stilling som redaktør, men ble forbigått av en annen med mindre erfaring. Slik usikkerhet gjorde at de utsatte planen o å få barn. Men så endelig kom Sverre og litt etter Synne.

Slik var det, tror Andreas. Men for Hanne er historien noe annerledes. I smug sluttet hun med prevensjon, uten at det førte til noe barn. Så fikk hun testet sin egen fertilitet som det ikke var noe i veien med. Men da graviditeten fremdeles uteble, fattet hun en plan. Under dekke av at hun jobbet med en oppgave rundt kvinnelige danske poeter, dro hun med jevne mellom til Danmark der hun oppsøkte en fertilitetsklinikk. Begge barna var altså blitt til inseminasjon fra en dansk sæddonator.

Denne opplysningen kommer som et sjokk, ikke bare på Andreas. Men også på leseren. Nå viser det seg altså at de to barna han elsker over alt annet i verden, ikke er skapt av hans eget arvemateriale. Dette går på manns-verdigheten løs. Hanne får store vanskeligheter med å forklare logisk at dette var den eneste muligheten til å komme dit de er nå som en lykkelig familie, og at Andreas alltid vil fungere som barnas rette far. Med dette ender handlingen. Vi får aldri vite om Andreas vil slå seg til ro med Hannes ord, og om hvorledes det vil gå med den forestående budrunden.

Boka er velskrevet. Etter hvert synes nok leseren at det blir mye prat rundt dette spesielle huset og rundt alle formaliteter, men så kommer den store avsløringen som snur helt om på perspektivet, og som viser livet fra en helt annen side enn et banalt huskjøp.

Lerkevegen 41 sier jeg bare. Lerkevegen 41. At en fortelling om et ektepar som ønsker seg et større hus kan ta sånn av i drama og spenning. For det er jo det den ytre handlingen dreier rundt: Verdivurdering, visning, budrunde. Jeg kan igrunnen ikke si mer. Denne må leses. Flaks for meg at vi fikk den i julegave og jeg kunne lese den ut på en-to-tre. En veldig bra fortalt historie som jeg bare måtte lese ut, fort. Les den!

En ordentlig pageturner dette og en bok å kjenne seg og samfunnet igjen i. Marit Eikemo skriver nok en gang godt om hverdagsmennesker og livet de/vi lever.

Ubehagelig bok, men god.

Velskrevet med en hovedperson det er vanskelig å like. Synes ikke slutten satt helt, men alt i alt ei god bok!

Spot on i starten, etter hvert litt teit, men vil likevel ikke at den skal ta slutt.

Det var etter å ha lest anmeldelsen av romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering av Marit Eikemo her i dette innlegget i Aftenposten i april, at jeg bestemte meg til å lese den. Anmeldelsen har overskriften «Hverken satire eller alvor fungerer spesielt godt i Marit Eikemos nye roman», og anmelder er således ikke positiv som anmelderne som Samlaget siterer fra under omtale av boken. Det trigget meg til å lese romanen; jeg synes en bok er mer spennende å lese dersom anmelderne ikke er samstemte i sin kritikk. Romanen er utgitt i 2018 og er på 221 sider.

Jeg reserverte romanen som den første da den kom inn til biblioteket. Tidligere har jeg lest og skrevet om en annen roman forfatteren har utgitt i dette innlegget: Marit Eikemo: Alt inkludert. Den likte jeg godt.

Jeg ble kjempebegeistret for Gratis og uforpliktende verdivurdering helt til jeg kom sånn ca halvveis. Da kjente jeg at begeistringen dalte litt. I og med at jeg hadde glemt innholdet i anmeldelsen i Aftenposten, søkte jeg den opp igjen for å se om jeg kunne kjenne meg igjen. Men det hadde motsatt effekt: det snudde for meg – jeg befant meg som publikum på et teater. Jøss, tenkte jeg, dette kan bli et teaterstykke. Det var nok på grunn av det anmelder skriver, bl a dette, at jeg kom på den tanken:

«Adressen Lerkeveien gir i seg selv assosiasjoner til Ibsen og Et dukkehjem (Nora blir jo av ektemannen Torvald kalt en lerkefugl.) Disse assosiasjonene sørger forfatteren for å gi ytterligere næring i en passasje litt senere, der Hanne på sengekanten lyver overfor mannen Andreas om hva det er hun leser på laptopen sin: Mens hun egentlig sjekker interiørblogger og Ikea-kjøkken, sier hun til Andreas at hun leser en artikkel om sannhet og løgn hos Ibsen.»

Etter det ble leseopplevelsen enda bedre enn første del av boken. Slutten er forrykende – jeg ble kjempeoverrasket. Det som skjer der så jeg ikke komme.

Romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering handler om jakten på drømmehuset, eneboligen i Lerkevegen 41 som annonseres som «Praktfull familiebustad med utsikt og hage»:

«Ho løftar blikket; - Andreas:
Ho roper igjen, men får ikkje svar. Ho høyrer at dusjen renn, og Andreas si svake nynning frå badet, og ho flyttar blikket ned på skjermen igjen. Bilda av Lerkevegen 41 får henne til å gløyme kor skuffa ho blei då dei tapte førre bodrunde. Etter at dei først hadde oppdaga denne gata, hadde dei venta på at det skulle komme eit hus til sals her. Dei trudde først dei hadde oppdaga ei skjult perle. Det var ein av desse kveldane om hausten då sola stod så lagt på himmelen. Dei kom køyrande forbi fotballbanen, da dei fekk auge på blindvegen til høgre, den hadde dei ikkje lagt merke til for! Skulle dei ta og sjå? Tause køyrde dei inn på vegen, som om dei hadde følgt eit magisk teikn. Her var låge, diskre hus på kvar si side i le for hovudvegen og med utsikt mot byen. Fine, velpleidde hagar i front, samtidig som husa vende inn mot kvarandre. Dette er ei open gate, tenkte Hanne, her er det god kontakt mellom folk. Ho snudde seg mot Andreas og såg på han med oppspilte auge:
Her vil eg bu!»

Med tilbakeblikk på livet til Hanne og Andreas, følger vi dem frem til budrunden starter. Etterhvert som vi gis innblikk i livet deres før annonsen dukker opp forstår jeg at det ligger noe mer bak drømmen: for Hanne er det drømmen om en ny tilværelse. Et nytt liv. Alt skal bli bedre om de får kjøpt huset.

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen enn forlaget gjør i sin omtale. Under lesingen forandrer jeg synet på Hanne. Flere ganger. Fra antipati til sympati tilbake til antipati. Romanen har helt klart noen svake sider som anmelder jeg viser til skriver om. Konklusjonen med grunnlag i min leseopplevelse er uansett at romanen er knakende god fordi jeg lar meg engasjere noe veldig. Å så se romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering i et teaterstykke hadde vært gøy.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen