Bokelskere.no

Underlig nok en farse av Dostojevskij. Her er det smell i replikkene, og intrigen tar de mest overraskende vendingene. Hovedpersonen Marja Aleksadrovna herser med sin mann og vil tvinge sin datter, Sina, til å gifte seg med en avfeldig fyrste, som i stor grad består av kunstige deler: Parykk, glassøye, pålimt bart, og et kunstig ben. Dostojevskij raljerer i det hele tatt med småbyfiffens hang til sladder og intriger, men mot slutten er det både innslag av melodrama og tragedie, og ikke minst en tankevekkende epilog. Men sett under ett er denne komedien ganske så fjern fra forfatterens mest kjente bøker.

Det sies av litteratur-historikerne at Fjodor M. Dostojevskij var i usedvanlig godt humør under utviklingen av denne romanen. Man må i alle fall bli i godt humør av å lese den, etter min mening. For som mange andre har også jeg hatt oppfatningen av at Dostojevskij var en "alvorets" dikter. Og jeg kan klart se at dette kunne være et skuespill, en komedie med sterkt innslag av farse. Ingen tvil om at det kan virke som om forfatteren også i begynnelsen har ment dette for scenen. Ikke bare det at handlingen stort sett foregår på kort tid innrammet i ett rom, stuen til hovedpersonen , byen Mordasovs selvutnevnte førstedame, Marja Aleksándrova Moskaljóva. Det som gjør at Dostojevskij likevel vraker denne løsningen, synes klart for meg, ved den glimrende "sluttscenen" han valgte: Å fremstille en stor ballsal fylt til randen av personer av høy rang som glitrer av paljetter, ordener, medaljer, diademer som bare en datidens russisk ballsal kan, ville være for de fleste teatre ennå i dag , både for upraktisk og kostbart å oppføre. Dostojevskij var for jordnær til ikke å se dette faktum.
Noe annet som slår meg er et spørsmål om ikke denne satiriske og komiske karikatur av det russiske overklasse-samfunn på den tiden ( utkom 1859) , egentlig var ment som en del av et større verk, spesielt i det han legger til undertittelen "av byen Mordasovs Analer.
Dostojevskijs gode humør i de dager kan jo godt skyldes det faktum at han nettopp var løslatt fra en lengre fengselsstraff som kom i stedet for en henrettelse, hans hode lå allerede klart på skafottet , da dødsstraffen ble tilbakekalt av Tsaren selv, (Nikolai I).
Uansett hva nå det bakenforliggende kan være, Onkels drøm er en meget god bok, språket flyter lett, naturlig ; dialogene virker dagligdags troverdige, og hele tiden flommer en understrøm av glitrende god humor som må gjøre leseren , rett og slett glad! Mitt eksemplar er oversatt av Arne Gallis, at han behersker både det russiske språk i bokens samtid, samt at han har god kjennskap til Russland og dets historie i den tidsramme som er satt, er etter min mening, tydelig.
Originalens tittel er" Djadjusjkin son." Må ikke forveksles med "Min onkel og hans exellence" (" Selo Stepantsjikovo") av samme forfatter, noe som Wikipedia blander sammen om det ikke er blitt rettet.
"Onkels drøm" kommer et godt stykke etter forfatterens gjennombrudd med "fattige Folk", likevel sju år før man kunne stifte bekjentskap med mer kjente "Forbrytelse og Straff"(Raskolnikov).

Det viktigste: Boken er på en måte en ren komedie, til almén forlystelse og underholdning, og er som dette meget god. Jeg klarer likevel ikke se bort fra den mulighet at Dostojevskij morer seg ved å drive litt politisk satire over den russiske adel og den russiske overklasse, under forlystelsens teppe.

For de som min omtale av en bok måtte ha noe å si: Gled deg over denne boken av en sann mester!