En noe underlig historie. Er det virkelig mulig å ta så feil av mennesker som står en aller nærmest? Boka har en handling med mange overraskelsesmomenter, men det hele virker ganske oppkonstruert og ikke særlig troverdig.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……
Hovedpersonen i boka er den unge kvinnen Anna. Halvannet år før hovedhandlingen starter, skjedde det at faren hennes, Tom, forsvant. Han ble sist sett ved Beachy Head, en klippevegg som styrter bratt ned i havet. Her har tidligere mange mennesker endt sine liv, og politiet trekker den slutning at også Tom begikk selvmord her. Dette er vanskelig å forstå for Anna siden faren var en mann med jevnt humør som ikke lot til å ha store problemer av noe slag. Moren Caroline, som hadde vært en sterk, samfunnsengasjert kvinne, brøt helt sammen etter det som skjedde med mannen, og et halvt år etter ble det hennes tur til å kaste seg utfor den samme klippeveggen. Et år går, i mellomtida har Anna gått hos en terapeut. De har fått et nært forhold, blitt kjærester og Anna har nettopp født en liten datter, Ella. Men så plutselig en dag mottar hun et postkort. Her står det antydet at sannheten om foreldrenes bortgang nok er en annen enn den man tror. Anna trekker den slutning at foreldrene hennes må ha blitt drept. Hun oppsøker politiet med utsagn om at et eller annet sted må det sitte en drapsmann som har tatt livet av Tom og Caroline. Politiet som blir satt på saken, er den eldre betjenten Murray. Han får også en anelse om at det er noe her som ikke stemmer. Man har aldri funnet likene av Tom og Caroline, man har bare antatt at de har drevet til sjøs.
I mellomtida skjer det ting hjemme hos Anna, bl. a. blir en murstein kastet gjennom vinduet på barneværelset. En dag da det ringer på døra, er det mora (Caroline) som står utenfor. Hun er altså ikke død likevel. Hun forteller at begge selvmordene var fingerte. Hun selv har måttet gjemme seg for den truende ektemannen. Han er på jakt etter henne. Anna biter på denne historien. Hun inviterer moren inn slik at hun kan bli kjent med barnebarnet. Likevel må ingen få vite at hun er i live. Overfor Mark blir hun introdusert som en fjern slektning av Anne.
Men nå er også Anna og babyen i fare. De må komme seg vekk sammen med Caroline. De kan ta inn i Marks leilighet. På bilturen dit blir de forfulgt, men vet ikke av hvem. Så ringer Annas telefon. Det er fra politiet som kan fortelle at et lik er funnet i septiktanken hjemme hos henne. Det er liket av Tom. Nå kommer sannheten fram i lyset. Det er Caroline som har drept mannen sin. (Hun selv insisterer på at det var en ulykke). Det er derfor hun har måttet flykte. Vel framme i Marks leilighet ringer det på døra. Der står Laura guddatteren til Caroline og Tom. Det viser seg at hun hjalp Caroline med å gjemme liket av Tom. Hun føler seg forbigått fordi det var Anna som arvet all formuen etter Tom. Hun er derfor innstilt på å kvitte seg med Anna og babyen. Til alt hell kommer politiet og redder situasjonen.
Det er mye ondskap representert i denne boka. Men også det motsatte har fått plass. Motstykket er politimannen Murray og kona hans, Sarah. Hun har en bipolar lidelse og må tilbringe mye tid på institusjon. Det er vanskelig å forholde seg til henne fordi hun er så ustabil. Likevel viker ikke ektemannen en tomme fra hennes side, og da hun i slutten av boka dør, sørger han dypt og inderlig.
