Toril Brekke skriver godt og levende, men jeg likte nok Alle elsker moren din mye bedre. Her ble det for mye "rare" folk.
Andre bok om Agathe, som bare vil ha en vanlig familie, og å få vite hvem faren hennes er.
Agathe har blitt 16 år, og skal starte på Hartvig Nissen. Hun har kommet inn på musikklinja, og vet at hun burde være lykkelig, men skolestarten blir ikke som hun hadde tenkt seg. Kusinen i Frankrike, Madeleine, har smittet henne med melankolien sin. Selv om hun er forlovet, er ikke Madeleine lykkelig. Agathe skjønner det ikke. Hun vil skynde seg å bli voksen, så hun kanskje kan forstå både kusinen og moren. Musikermoren til Agathe bor i København med elskeren sin. Madeleine mener at Agathe må få seg kjæreste, men starten på Agathes kjærlighetsliv, blir litt for mye av det gode.
I stedet kaster Agathe seg ut i politiske diskusjoner, og hovedstadens uteliv. Kanskje hun kan forstå både venninnene og moren bedre når hun nå får litt mer erfaring.
Og hva med vennen, Leon/Knut? Kan Agathe hjelpe ham og familien til å bli det de en gang var?
Nok en medrivende bok fra Toril Brekke. Hun skriver godt, og gjenkjennende om ungdomslivet og familieforviklinger.
Toril Brekke skriver med et fantastisk gjennomført språk (jeg er interessert i litterære virkemidler, hvordan mennesker uttrykker seg og hvilken påvirkning variasjoner i språk har), forfatteren varierer språket i romanen etter hvordan, Agathe (hovedkarakteren), føler seg. Et eksempel er gjentakelser av adjektiv som forfatteren har brukt for å forsterke betydningen (eks. ...han snakket raskt, raskt) disse gjentakelsene blir mye brukt i starten (av "alle elsket moren din", boken som handler om Agathe fra hun er 5 til 12-13 år gammel) mens Agathe var ung, men etter hvert som hun blir eldre og får et bedre ordforråd brukes de sjeldnere. Når Agathe er usikker og føler seg liten bruker hun gjentagelser igjen fordi hun ikke føler seg tilpass med å bruke voksent språk i situasjonen.