Anekdotesamlinger er alltid et friskt pust. Ikke at jeg helt kan si hvor grensa mellom skrøner og anekdote går, men at dette er noe annet enn Vredens druer og Øst for eden, den saken er hvertfall grei.
Boka beskriver hverdagen i gata Cannery Row. En gate full av karakterer, den ene mer karakter enn den andre. De holder egentlig ikke på med noe spesielt, likevell blir det som regel noe rot ut av det.
Den minner meg litt om filmen Smoke, den alle måtte se når de bodde i kollektiv på nittitallet. Hvor handlingen er mer knyttet opp mot et sted, og følger de som tilfeldigvis dukker opp der.
Jeg er jo svak for skrøner, anekdoter også når det ikke går i tospann med et politisk eller religiøst agenda. I såmåte passer denne boka godt for de som trenger noe som kan pares med sol, hengekøye, saft og/eller slalombrus.
I denne boka skaper Steinbeck en overraskende kjærlig, en litt trist og veldig munter historie i en og samme bok. En følelse av varme og medmenneskelighet ovenfor disse karakterene som sitter nederst ved bordet han skildrer, kan føles når man leser boka. En rekke følelser klarer han å fremkalle. Fra humor og tristhet, alt blandet sammen, men det er aldri deprimerende. En av Steinbecks beste, men for kort! Steinbeck tegner igjen et bilde av en tid og et sted som vil forbli et levende portrett.
Denne boken har en magisk stemning, og er feelgood på en helt egen måte. Les den og bli fylt av varme og glede. Det er ikke Steinbecks mest kjente historie, men i mine øyne er det definitivt en av hans beste.