Bokelskere.no

Er dette en kriminalroman? Nei, i liten grad. Den handler mest om de indre motsetningene mellom avdelingene på en lokal politistasjon, striden mellom presseavdelingen i politiet og pressen, og striden mellom den lokale poitistajonen og politibyrået i Tokyo. Er det en thriller? Nei, i liten grad – det er ikke før mot slutten at det nærmer seg noe som kan likne på page-turner-aktig spenning. Er det ei god bok? Tja, sånn passe. Er det ei fin bok? Ja, innbindinga er lekker.

Mikami har vært etterforsker i politiet i 20 år. Nå har han blitt overført til pressekontoret på en liten politistasjon, som pressetalsmann. Det er ikke lett å forholde seg til pressen, men Mikami prøver å innføre en ny strategi for å bedre forholdet. Sjefene over Mikami gjør ikke dette til noen enkel oppgave, og i tillegg har han problemer på hjemmebane. Datteren, Ayumi, har forsvunnet. Hun er 16 år og har vært i opposisjon til foreldrene før forsvinningen. Hele politistyrken er på konstant jakt etter henne, men hun er som sunket i jorden.
14 år før ble Japan rammet av en uhyrlig sak. En syv år gammel jente ble kidnappet, løsepenger krevd, men jenta ble funnet drept, og gjerningsmannen forsvant med pengene. Mikami har nå oppdaget snusk i etterforskningen av saken, som kalles 64. Det han avdekker er over fatteevne, og han angrer bittert på at han startet sin egen etterforskning.

Dette sies å være en thriller på høyde med Stieg Larsson. Det er å overdrive - den er rett og slett langdryg. Vil tro at dette har noe med at Japan er et helt annet samfunn enn vi i Vesten er vant til fra krimverdenen. Høfligheten er gjennomgående, for ikke å snakke om hierarkiet. Det blir mye "pjatt" om de indre stridighetene mellom presse og politi, og også innad på stasjonen. Interessant å lese om et såpass sært samfunn, sammenlignet med vårt, men en såpass tjukk bok om et relativt smalt tema, ble for mye av det gode.

Da var 718 sider tilbakelagt, og det er klart for en liten anmeldelse av: 64 - Hideo Yokoyama.

Først må jeg innrømme at jeg kjøpte denne boken fordi boka så bra ut på omslaget! I tillegg hadde boken svært mange lovord fra ulike medier på utsiden som appellerte til meg. I ettertid føler meg meg litt lurt, og ordtaket «man skal ikke dømme boken etter omslaget» anser jeg som passende. Jeg burde ha lært nå.⠀⠀ ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Innholdsmessig var denne boken treig. Jeg måtte lese meg frem til side 530 før noen form for spenning gjorde seg gjeldene. De siste 200 sidene var derimot spennende nok, og bar preg av thriller (slik omslaget lover). Ellers vil jeg si at sjangermessig føles dette som en form for politisk roman som skildrer innsiden av en japansk politistasjon, og hvordan politi og medier møter utfordringer med å samarbeide.
⠀⠀ ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Persongalleriet er STORT, men heldigvis er det et kart bakerst i boken som hjelper til å holde styring på de fleste. Likevel sliter jeg veldig med å ha forståelse, sympati eller generelt føle med personene i boken. De er preget av en japansk relasjonskultur som er VELDIG annerledes fra den norske. Jeg irriterte meg derfor ofte over handligsmønstrene til karakterene!
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
På forhånd hadde jeg lest ganske splittede anmeldelser. Jeg må dessverre føye meg til rekken av de som ikke var like begeistret. ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Terningkast: 3